Kampen om historiefaget

Vi er inne i skoleårets siste termin. For historiefaget i VG3 innebærer dette bredt fokus på fagfeltet krig og konflikt. Ofte til elevenes store begeistring. Sammen med en god kollega har jeg utarbeidet flere fordypningsprosjekter i historie. Elevene får arbeide med prosjektene over en lengre periode, parallelt med ordinær undervisning. Et av prosjektene har vi døpt nettopp Krig og konflikt. Flere av elevene velger emner fra verdenskrigene. Ikke sjeldent ønsker enkelte å fordype seg i for eksempel den norske motstandsbevegelsen. Dette ligger dem nært. Kanskje både tilknyttet populærkultur og identitet. I mitt yrke som historielærer i VGS ser jeg mange ulike holdninger til og opplevelser av historiefaget som skolefag. Likevel er min overordnede opplevelse at mange elever synes faget er spennende. Det er et takknemlig fag å ta elevene med seg inn i. Mye fordi det rommer mange kimer til det aktuelle. Og mange spirer til forståelse. Hvert skoleår undersøker jeg elevenes holdninger til faget. Slik tenker noen av dem.

“Historien handler om hvem vi er nå og om hvem forfedrene våre var før.” “Historie for meg er kultur.” “Historie for meg er viktig, fordi det gir meg en bakgrunn til å forstå.” “Historiefaget handler om forandring.” “Jeg liker aller best å dra til historiske steder, som for eksempel Eidsvoll, Arbeidermuseet og områdene rundt Akerselva. Ofte er det slik at vi bare går forbi steder uten å tenke over hvor viktige disse stedene var for befolkningen i mange år.” “Historie for meg er fortellingen om gamle dager, og om det som skjedde før.”

Historie som fortelling

Jeg vil dvele litt rundt eleven som definerer historie som "fortellinger om gamle dager." Begrepet fortelling er mangfoldig. Fra det mer sjangerspesifikke begrepet som rommer alle former for episke tekster. Til helhetlige narrativ på individ og strukturnivå, som former vår identitet og vår tro. Som norsk- og historielærer har jeg tenkt mye på hvordan og hvorfor elever lar seg fange og fascinere av historiefortellingens kraft, og hvordan dette impliserer et behov for bredt fokus på literacy. Behovet for å fortelle en fortelling om oss selv ligger kanskje latent i oss mennesker? Sammen med et behov for forståelsesrammer. Og å la seg fange av en helhet. Først var det de muntlige fortellingene, så illustrasjonene, deretter de skriftfestede, fortellende tekstene.

Mennesker har til alle tider fortalt historier om seg selv. Her fra Cueva de las Manos (Grotten med hendene), Patagonia, (7300 f.Kr.)

I dag lar de unge seg fange av historiefortelling gjennom multimodale medier. TV-serier er et særegent fenomen av vår tid. De kan sammenliknes med episke tekster vi gjenkjenner i mer tradisjonell skjønnlitteratur. Fra episode til episode blir vi trukket dypere inn i karakterenes univers. Lik et kapittel i en roman kan hver episode representere en lukket, autonom enhet. Men serien kan også utgjøre en del av en viktigere og mer interessant helhet, som man ikke nødvendigvis klarer å fange opp i det tradisjonelle film-formatet. I dag er tilbudet like bredt som det er vidt. Fra Westworld til Vikings til Kampen om Tungtvannet til Narcos. Dette er eksempler på historiefortelling, som mine elever lar seg fenge av. Første episode av serien Narcos innledes med følgende undertekst: Magisk realisme defineres som det som skjer når en detaljert, realistisk ramme invaderes av noe som er hinsides enhver fatteevne. Det er en grunn til at magisk realisme oppstod i Colombia.

Fakta og fiksjon

Narcos handler om den colombianske narkobaronen Pablo Escobar og hans narkotikakartell på 1980-tallet. Historien har tydelige dokumentariske trekk, bruker karakterer fra virkeligheten og henviser stadig til historiske hendelser fra samtiden fortellingen er lagt til. Samtidig råder det liten tvil om at serien utgjør historisk fiksjon. Dette er ikke korrekte fremstillinger av virkeligheten, men snarere ren action-fiksjon. Hvordan påvirker den enorme tilgangen unge i dag har til historisk faksjon og fiksjon, det vi på engelsk kan kalle for "edutainment", elevenes forståelse av historie og historiefaget? Kan historie som fag i et slikt perspektiv reduseres til et litterært virkemiddel? Eller er det omvendt. Slik at historiefaget krydres opp med virkemidler fra litteraturen for å appellere bredere. Hva gjør dette egentlig med elevers evne til å skille fakta fra fiksjon - evnen til å skille virkeligheten fra fantasi? Som historielærer ser jeg dette som sentrale spørsmål. Spørsmål som i høy grad finnes der på elevenes premisser.

Sitat fra åpningsscenen i serien Narcos

Det bør være i enhver historielærers interesse å minske kløften mellom edutaninment-industrien på den ene siden, og det akademiske faget historie på den andre siden. Sidene bør ta hverandre på alvor, og både skolefolk og akademikere som sysler med historie må akseptere at fiksjonsfortellinger basert på faktiske, historiske hendelser er populære. Ikke bare blant elever i VGS, men også blant den allmenne mann og kvinne. Dette er hybrid-sjangre, som sannsynligvis er kommet for å bli. Dessuten - særlig det dramatiske i og ved krigshistorien ser ut til å appellere bredt. Aldri har så mye populærvitenskapelig litteratur og film blitt utgitt inspirert av 2. verdenskrig. Kan akademia være premissleverandører for hvilke sider av historien som blir populære blant befolkningen? Eller er edutainment-industrien bare et svar på en etterspørsel frambragt av grunnleggende behov i det senmoderne mennesket?

Krigshistorie. Det nye nasjonaleposet? 

Det florerer av mer eller mindre vitenskaplige historiefortellinger som tar for seg krig og krigshistorie. Hva tror elevene er årsaken til at det blir skrevet, produsert og utgitt så mye historisk litteratur og sakprosa i dag? "Fordi det selger", svarer en. En annen kommenterer at: "krigshistorien handler om nasjonal identitet og nasjonalfølelse. Derfor er den så spennende."

Begge svarene er interessante. Krigshistorien kan dekke et grunnleggende identitetsbehov, som blir stadig sterkere i et sekulært og mangfoldig samfunn. Det kristne narrativet faller bort i tråd med økende globalisering og mindre religiøsitet. Samtidig blir fortellingen om hvem nordmenn er, og hva som definerer oss mer flertydig. Den nasjonale overbygningen er ikke like klar som den var for bare noen tiår siden. Kanskje samtidsmennesket må hente sin identitet, sin hukommelse annenstedsfra? En del av en slik hukommelse konstrueres i skolen. Ofte tenker jeg at vi som forvalter faget i skoleverket er med på å bygge opp en identitet, parallelt med populærindustrien, hvor krigshistorien får stå i sentrum. Kanskje kan en slik konstruksjon til og med kalles for Norges nye nasjonalepos? En konstruert identitet, som dekker et grunnleggende behov for samhørighet. En fortelling om hva det vil si å være oss. Som elever og lærere er vi midt i dette. Midt i historien.

En tid tilbake deltok jeg på en fagkritisk konferanse om historiefaget i regi av IAKH. Et innlegg gjorde ekstra inntrykk. Det var manusforfatter Petter Rosenlunds foredrag om hvordan serien Kampen om Tungtvannet ble til. På sin høyde hadde TV-serien 1,7 millioner seere på NRK. Den mest sette TV-serien på statskanalen noensinne. Rosenlund brukte over fire år på å skrive manus til serien. I denne prosessen beveget han seg i skjæringslinjen mellom historien slik den faktisk er og dramaturgiske, fiksjonelle grep. Rosenlund påpekte hvordan filmskaperne i etterkant ble skuffet over hvor liten kritikk serien faktisk fikk. Burde ikke reaksjonene ha vært sterkere i etterkant, spør han seg. Særlig i fagmiljøene som sysler med historie. En av årsakene kan være fordi filmskaperne har spilt med åpne kort. Serien utgjør fiksjon, basert på faktiske hendelser.

Rosenlund fortalte hvordan fakta gikk over i fiksjon i det øyeblikket hvor karakterene i serien ble skapt. Flere av skuespillerne liknet ikke på personene fra virkeligheten. Noen av dem snakket annen dialekt. Andre ble skrevet inn i fortellingen for å belyse aspekter ved hovedpersonene som eller ikke hadde fremkommet. Dette er ren diktning. Rosenlund forklarer noe av seriens popularitet ved at de hadde lyktes med et av sine hovedformål: å skape en troverdig fiksjon. Samtidig kan bidraget til det nasjonalmytologiske, norske eposet også forklare den enorme interessen. Petter Rosenlund og hans filmteam bærer på et stor ansvar. Hva med alle dem som tror at serien utgjør en fremstilling av historien slik den faktisk var? Hvordan skal vi oppøve samtidens historie-konsumenter til å bli gode til å skille mellom fantasi og virkelighet i en verden der slike linjer blir stadig mer utydelige?

Historiefaget i skolen 

I skolen utfordrer edutainment-industrien historiefaget og dets lærere på nye måter. I motsetning til det akademiske faget historie, må vi møte elevene "der de er". Bygge broer til deres erfaringsverden og virkelighet. På den andre siden skal vi undervise og formidle det vitenskaplige faget historie på en håndgripelig og profesjonell måte. Hvordan? Det kan oppstå en konflikt mellom historielærerens behov for å undervise i fakta, og historieelevens behov for å innøve ferdigheter i faget. På den ene siden skal historiekurset i VG3 gjøres mest mulig eksamensrelevant, og møte kravet om å dekke omfattende kompetansemål i bredde og dybde. Samtidig er behovet for å disponere tid til å oppøve ferdigheter innenfor kildekritikk og historiebevissthet mer relevant enn noensinne i et samfunn med flere sjangeroverskridende arenaer enn før. I takt med en slik utvikling blir behovet for å fokusere på en metakommunikasjon rundt begreper som løfter frem skillet mellom fakta og fiksjon større. Håpet må være at faget i fremtiden får brede nok rammer i en ny læreplan til å ta dybdekunnskap og ferdighetstrening på alvor. Kun slik kan vi skape et fag designet for fremtidens skole og elever, som møter utfordringer de multimodale og sjangeroverskridende mediene stiller til faget.

Om noen dager skal VG3 på skolekino. Vi skal se okkupasjonsdramaet Kongens nei. Kanskje jeg har sovet i timen. Men stemmer det at debatten rundt ektheten til Kongens nei har vært betraktelig mer lavmælt enn den var i kjølvannet av Kampen om Tungtvannet? Hva impliserer i såfall det? Har vår toleransegrense for hva som er akseptabel fiksjon basert på faktiske hendelser blitt høyere? I forkant av kinobesøket kan jeg ikke annet enn å undre på om elevene mine vil klare å skille fantasi fra virkelighet i dette møtet med historien. Hvordan skal jeg få dem til å forstå at filmen hovedsakelig utgjør en oppdiktet spillefilm? Heldigvis tenker flere skolefolk likt om dette. Dem kan vi støtte oss til. NDLA Historie har forsøkt å møte utfordringen ved å la elevene gjennomføre en kreativ læringssti om norske okkupasjonsdrama. Dette undervisningsopplegget skal vi bruke! Slike opplegg viser hvordan skolefaget historie kan bygge broer til en voksende edutainment-industri. Kanskje både på faget og elevenes premisser. Likevel er veien lang å gå. Hva og hvem skal få fungere som premissleverandører i kampen om historiefaget i fremtiden?

Kronprins Olav (Anders Baasmo Christiansen) og Kong Haakon (Jesper Christensen)
må flykte fra tyske bombefly i Kongens nei (Foto: Paradox / Nordisk Film Distribusjon)

En fortælling om blindhed by José Saramago
My rating: 5 of 5 stars

”Det eneste miraklet vi kan utføre, er å leve videre, å beskytte det skjøre livet fra dag til dag, som om det er livet selv som ikke kan se, som ikke vet hvor det skal gå, og kanskje er det sånn, kanskje det egentlig ikke vet det, men har gitt seg over til våre hender etter å ha formet oss til intelligente vesener, og dette er hva vi har gjort med det (…)”

For noen dager siden leste jeg en artikkel i forskning.no som antydet at noe av det verste et menneske kan utsettes for er blindhet. José Saramago følger denne tankerekken helt ut i En Beretning om Blindhet. Og han gjør det med en eleganse som tilhører sjeldenhetene. For meg var dette en av de virkelig store leseropplevelsene. Denne boka rommer alt. Den utgjør en fascinerende fortelling, og kan samtidig forstås som et filosofisk og politiske manifest. I Saramago følger vi to historier om blindhet. Den ene utforsker hva som helt konkret kan skje når menneskene i et samfunn mister en av sine mest sentrale sanser, og blir blinde. I bokstavelig forstand. Vi blir med på en reise inn i de mørkeste avkroker av menneskelig desperasjon. Det blir brutalt, og til tider helt blottet for humanitet og verdighet. I meg fremkalte beretningen de helt store, eksistensielle spørsmålene. Hvordan fungere et menneske som ikke har mer å tape? Hva er kjærlighetens eksistensberettigelse? Hva er ondskap? Og hva skaper håp? Hva skjer med menneskeheten når rammene for alt vi kjenner som sivilisert faller bort? Hva er et menneskeliv verdt?

I Saramagos budskap ligger bokas andre beretning om blindhet. Han forteller om en blindhet som rammer de ignorante. Og de ignorante det er oss, menneskene. Jeg føler meg truffet, uten at Saramago en eneste gang gjennom hele romanen har uttalt at jeg bør føle akkurat dette. Det blir politisk, og det blir filosofisk. Og det blir riktig, riktig vondt. På den ene siden understreker Saramago hvordan de fysiske betingelsene for et menneskes funksjonsdyktighet gjør oss fryktelig sårbare. Vår overlevelse er helt og holdent avhengig av kroppslige og naturgitte rammer. Og de er skjøre. Hjerteskjærende skjøre. På den andre siden kan Saramagos budskap forstås som en overveldende tro på livet og menneskene som lever i det. Vår eksistens er sosialt betinget. Vi er helt avhengig av hverandre. Vi er helt avhengig av planeten vi lever på. Alene er vi ingenting. Blindet for egen menneskehet. Blindet for egne eksistensberettigelse. Men sammen kan vi få til mye, forstå mer, se mer. Det finnes håp i begge Saramagos beretninger om blindhet, slik jeg ser det. Men håpet kommer med en brodd. Den er sterkt samfunnskritisk. Vi må handle før det er for sent. Før vi mister synet for alltid.

”Jeg tror ikke at vi ble blinde, jeg tror vi er blinde, Blinde som ser, Blinde som ser uten å se.”


View all my reviews