Denne Dag, Et Liv - En Astrid Lindgren-biografi by Jens AndersenMy rating: 5 of 5 stars
“I drømme løper vi av og til rundt og leter. Det er noe vi må finne. Og vi har det så travelt. Vi løper i redsel, og leter og leter mens angsten vokser, men aldri finner vi det vi leter etter. Alt er forgjeves” (Vi på Saltkråkan 1964, s. 237).
Sitatet stammer fra et av de mange litterære univers Astrid Lindgren rakk å skape gjennom “sin korte tid her på jorda”, ifølge forfatteren selv. Teksten kunne ha vært hentet rett fra en av det gamle testamentets mest poetiske stykker, "Forkynneren". I siste del av "Vi på Saltkråkan" kommer en voksen forteller til syne midt i skjærgårdsidyllen, med en eksistensiell grunnopplevelse formulert like lyrisk som i de mest udødelige og sprengbare tekstene vi mennesker kjenner.
Kanskje er det nettopp dette som fanget meg så sterk i "Denne Dag, Et Liv", en medrivende biografi om Astrid Lindgren (1907-2002), forfattet av danske Jens Andersen. Jeg utsatte i det lengste å høre ferdig lydboka, vakkert innlest på norsk av Inger Teien. Straks jeg var ferdig, måtte jeg lytte til den igjen. Om den bare kunne ha vært dobbelt så lang! Astrid Lindgrens enorme kapasitet til å balansere mellom livets mørke og lyse sider, med stor integritet, varme og handlekraft, er dypt inspirerende. Andersen gir et helhjertet, innsiktsfullt portrett av en av verdens mest kjente barnebokforfattere.
Ikke bare er det rørende å lære historien bak alle Lindgrens litterære univers. En forståelse for hvordan det har vært mulig for Lindgren å skape udødelige figurer som Jonatan og Kavring og Pippi og Tjorven og Ronja og Mio og Emil, og alle de andre vi tar for gitt som en del av vår mest sentrale kulturarv. Forøvrig startet ikke Lindgren sin forfatterkarriere før hun nærmet seg 40. Hva hun klarte å utrette av litterære prestasjoner de neste 30-40 årene av sitt voksne liv, er utrolig. Arbeidsmoralen og kompromissløsheten alene, er noe vil alle kan ta lærdom av.
Særlig fengende var det å forstå mer av Astrid Lindgrens vesen, og livsvalg. Levende formidlet gjennom brev og dagbøker, intervjuer og taler. Lindgren var et menneske, en kvinne, som etterhvert fikk mye makt. Jeg kan ikke huske å ha lest om andre mennesker, som forvaltet makten klokere eller mer handlekraftig enn hun gjorde. Som filantrop, som humanist, som debattant, som journalist, som mor, som kvinne, som brevvenn, som forkjemper for barn og dyrs rettigheter, som forfatter skinner hennes livsfilosofi gjennom i alt hun foretok seg. Det forstår jeg som at hun møtte verden og livet “nedenfra og opp”. Evnen til å se, forstå og handle gjennom de svakes blikk. Evnen til å forbli rotfestet og engasjert på andres vegne, også når egen karriere svevet eventyrlig avsted. Astrid Lindgren ser ut til å ha vært ett av disse unike menneskene med ukrenkelig integritet, som klarte å gripe tak i sin egen og livets sårbarhet, anerkjenne den, og handle deretter.
Du, så mye jeg lærte av denne biografien! Boken flyter over av vakre sitater, rørende brevvekslinger og nyanserte resonnementer. Etter sin første graviditet som 19 åring, og påfølgende erfaring med og måtte gi slipp på sitt eget barn, ble Lindgren formet som utrettelig forkjemper for barns rettigheter. I 1933 ble hun inspirert av den libanesiske dikteren Kahlil Gibrans bok "Profeten". Sitatet fra boka, som Astrid skrev ned i en notatbok dette året, kan forstås som en rettesnor for hennes forfatterskap, og mye av hennes engasjement:
“Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre, med egne lengsler. De kommer gjennom dere, men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke. Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker. For de har egne tanker. Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler, for deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer. Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere. For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går.”
Ved å ta barna på dypeste alvor, åpnet Lindgren opp rom med lov til å sette ord på livets mørke sider. Utformet på barns premisser, men like aktuelt for alle som lever. “Denne dagen, et liv, er å vite og erkjenne at døden alltid vil være en del av livet. Ingenting varer evig”. Lindgren nølte ikke med å vende intens livsglede til dyp, kullsvart sorg i sine litterære univers. I mange av de mest kjente barnebøkene skildres sorgens realitet og ensomhetens nødvendighet, med troverdig intensitet.
Var det ikke nettopp Astrids bevissthet om livets forgjengelighet, som gjorde at hun klarte å leve et så rikt og gnistrende liv? At hun klarte å få mest mulig, og det beste ut av sin korte tid her på jorda? Inget annet sted i biografien fremkommer dette tydeligere enn i et av de siste kapitlene, min favorittdel: “Livet og leken”. I vår egen samtid, hvor stadig flere mennesker blir ensomme - midt i en hypersosial, digital "virkelighet", kunne vi alle ha trengt en Astrid Lindgren. Heldigvis har hun etterlatt seg en overdådig litterær arv, som vi alltid kan vende tilbake til. Livet kan være flyktig, ensomt og forbigående, men også dypt meningsgivende og fullt av glede.
“Noen ganger er det som om livet valgte ut en av sine dager og sa: Du skal få alt! Du skal bli en av de rosenrøde dagene som skimrer i minnet når alt annet er glemt. Dette er en slik dag” (Vi på Saltkråkan 1964, s. 247).
Skal du lese èn biografi i 2018? Les denne!
View all my reviews
