Jeg har alltid elsket lukten av bøker. Og da mener jeg helt bokstavelig talt lukten av de fysiske bøkene. Denne lukten assosierer jeg med etablert og bokstavfestet kunnskap, trygghet og muligheter. Med kultur og opplevelser, formidlet mellom to permer på grovt eller fint, tykt eller tynt papir. Som nybakt norsklærer hadde jeg en slags vag forventing om at jeg virkelig kunne fråtse i alle disse bøkene i læringsfellesskapet med elevene, og at jeg stolt kunne proklamere for mine elever den store verdien av å erkjenne og forstå hvorfor også de burde bli glad i lukten av bøker.
Men i stedet ble jeg møtt av en mur av elever som pent
sagt ikke veldig ofte er i kontakt med bøker. På min skole traff jeg istedenfor
en heldigitalisert virkelighet, hvor lukten av svidd tastatur og varme pc-ladere
er det nærmeste jeg kommer en fysisk sansing av noe som helst. Her foregår det
meste digitalt, og elevene får nærmest sjokk hvis du som lærer foreslår at de
faktisk må skrive noe ned for hånd, på et papir!!?
I boken Tekst.no spør skoleforskerne Ture Schwebs og Hildegunn Otnes seg om boka er i ferd med å dø ut? Forsvinner den gamle
informasjonsteknologien? I dag bekymrer mange seg for hvorvidt tekstkulturen, og
med den den etablerte lese- og skrivekunsten, vil drukne i pc-ens multimodale strøm
av bilder, filmer og lyd. Det er da det kan være klokt å minne seg selv på at
man må skille mellom boka som lagringsmedium og skriften som kommunikasjonsform
(Schwebs og Otnes: 23-4).
Forfatter Jon Bing skrev i 1984 boken Boken er død.
Leve boken! Her
spådde Bing at boka vil forsvinne, mens teksten vil bestå i digitale former.
Samtidig minnet Bing om at det i oldtidens store kunnskapssentrum, biblioteket
i Alexandria, ikke fantes en eneste bok. Alt befant seg på papyrusruller, det
beste lagringsmediet man hadde da (Schwebs og Otnes: 23-4). Kanskje dette
perspektivet kan bidra til å dempe den frykten mange av oss bokelskende
norsklærer føler, for teksten som kommunikasjonsform videreføres jo tross alt.
Men i nye former, og på nye måter.
Norsklærer i nytt,
digitalt farvann
Tekstkompetanse er et overordnet
mål i norskfaget. I lærerplanen står det at elevene skal beherske både skriftlige,
muntlige, sammensatte og digitale tekster. Og ikke nok med det. Å
kunne bruke digitale verktøy regnes i dag som en basisferdighet ved siden av det å kunne lese, regne og skrive, og ligger til
grunn i K06. Hvilke krav stiller det til meg som digital norsklærer i det 21.
århundret?
Den digitale norsklærern må ha oversikt
over de aller fleste tekstsjangrer og tekstformater i norskfaget, også de
digitale tekstene. Digital tekstkompetanse, eller det som på engelsk blir kalt
for digital literacy, forutsetter at
læreren kan håndtere digitale verktøy for lesing og produksjon av tekster.
Særlig fordi at de fleste digitale tekster forutsetter bruk av mediespesifikke
virkemidler som hypertekstualitet og mulitimodalitet.
Det finnes mange måter vi som
lærere i det nye digitale farvannet kan og bør forholde oss til digital
tekstkompetanse. Datamaskinen kan fungere som et bibliotek eller som en
erstatning for den gamle læreboka, hvor vi søker etter digitale tekster.
Datamaskinen fungerer i høy grad som en erstatning for den gamle skriveboka,
hvor vi produserer digitale tekster. Datamaskinen fungerer også som vår nye
lesebok, hvor vi leser og analyserer ulike tekster fra ulike tekstsjangre.
Sist, men ikke minst fungerer datamaskinen og internettet nå også som en arena
hvor vi deler og kommuniserer digitale tekster, i ekte «Web 2.0 ånd».
Web 2.0 kulturen: endring i
lese- og skrivevaner
Og det er kanskje nettopp denne nye Web 2.0 kulturen som er det mest
fascinerende med den nye, digitale tekstkompetansen som utvikles i norskfaget. Web
2.0 betegner fremveksten av ulike sosiale medier hvor brukerne selv skaper innholdet og deler med hverandre. Det
fører til en mer dialogisk bruk av nettet hvor brukerne både kan jobbe
kollektivt og komme til orde individuelt.
En slik internettkultur kan føre til endrede lese- og skrivevaner,
sammenliknet med 1. generasjons nettbrukere. Å kunne lese i dag vil si at man
har utviklet strategier for hvordan man kan lese og navigere på nett. Å kunne skrive
i dag vil si at man, der det er hensiktsmessig, inkluderer digitale verktøy i
tekstproduksjonen (Harboe 2010: 11). Sist men ikke minst forutsetter den nye
kulturen en helt annet form for digitale deltakelse, hvor elevene blir digitale
tekstprodusenter.
Man kan derfor spørre seg om den nye Web 2.0 kulturen forutsetter større
krav til tekstkompetanse hos elevene enn tidligere? Dette er et komplekst
spørsmål med mange svar. Sikkert er det i hvert fall at elevene i dag deltar i
det digitale lese- og skriveunivers på andre måter enn tidligere, og at dette
forutsetter norsklærere som engasjerer seg i- og kan undervise elevene i
digitalt tekstkompetanse. Gjennom sosiale medier som for eksempel Facebook,
Twitter, Blogger og YouTube
bidrar elevene til å utvikle dynamiske og dialogiske tekster, som hele tiden er
i forandring.
I tillegg er mange av disse sosiale mediene en del av elevenes
fritidstekster. Gjennom å lage en bro mellom den tradisjonelle skoletekstkulturen og den digitale,
sosiale fritidstekstkulturen kan
kanskje den digitale norsklærern nå elevene i en tekstverden de kjenner. Noen av tekstmediene i Web 2.0 kulturen kan
kanskje også brukes til kreativ tekstskaping i norskfaget?
Elevenes digitale
tekstkompetanse
Nesodden
Videregående Skole var en av de første videregående skolene i
Norge som innførte en heldigitalisert hverdag for sine elever på slutten av
1990-tallet ved å supplere hver enkelt elev med datamaskin. Som ny lærer på
denne skolen møtte jeg en skolehverdag hvor mange digitale verktøy var godt
integrert i lærer- og elevkulturen. Ikke minst gjelder dette for personlig, lærende nettverk (PLN) som It’s Learning.
I min arbeidshverdag er It’s
Learning en naturlig del av undervisningen. Her deler vi lærere ideer og
ressurser med hverandre og elevene, samtidig som nettverket har åpnet for en
helt annen grad av samarbeid, delingsmuligheter og oversikt lærere imellom og
elever imellom. Den umiddelbare, positive virkningen av å anvende It’s Learning
aktivt viser seg i måten mediet forenkler alle former for kommunikasjon mellom
meg og elevene. Alt undervisnings- og
vurderingsmateriell, egenvurderingsskjema og viktig og relevant faginformasjon
legges ut på elevenes fagsider. Her har de også full oversikt over ukas
undervisning via kalenderen, og mulighet til kommunikasjon med faglærere
gjennom hele uka.
Dette har også ført til at vi i
høy grad frigjør oss fra lærerboka som rådende og dominerende læringsmiddel, og
at digitale, nettbaserte læringsressurser i en mye høyere grad spiller en rolle
i skolehverdagen. Her kan jeg nevne i fleng. I norskfaget er det for eksempel
helt naturlig å supplere og komplementere læreboka med fagstoff fra sider som NDLA
og Panorama. Dette gir oss en større
frihet og fleksibilitet, men også et større ansvar for at vi formidler faglig
stoff av høy kvalitet til elevene.
Redskap som kan være med på å
sikre dette er bland annet digitale delings- og sorteringsverktøy som Scoop It. Jeg legger ut en «Scoop It-boks» på hver av mine
klassers fagsider på It’s Learning. Her deler jeg faglige artikler med relevans
for temaet vi jobber med som «Scoop It» siler ut fra ulike digitale medier.
Slik sikrer jeg at elevene hele tiden har en mulighet til å holde seg oppdatert
innenfor fagfeltet, og at stoffet de leser holder en viss faglig kvalitet,
eller en viss faglig vinkling.
Som ny norsklærer på Nesodden
Videregående har jeg møtt et mangfoldig norskfag, som i høy grad integrerer digital, sammensatt tekstkompetanse i
faget. Ved spørsmål om hvilke læringsformer elevene liker best i
norskfaget opplever jeg at de ofte svarer prosjekter som inkluderer sammensatte tekster. Det er helt klart at vi her har truffet en nerve
som ligger tett opp mot elevenes egne interesser og erfaringer. Dette gir oss som norsklærere uante muligheter
til å integrere tradisjonell og moderne tekstkompetanse i faget, og slik holde
elevene engasjerte og motiverte.
I en av norskklassene mine har
elevene hele skoleåret skrevet leselogg i et prosessorientert dokument på It’s
Learning. Dokumentet åpner for at elevene kan kommentere og lære av hverandres
logger, samtidig som eleven kan repetere de delene av romanen de allerede har
lest. Gjennom diskusjonsforumet på It’s Learning kan vi underveis i lesingen
diskutere relevante og interessante deler av romanen. Slik bidrar det digitale
universet til å forbedre og støtte opp om elevenes leseopplevelse.
Det er kanskje særlig i SSP-klassen
min i norsk at jeg opplever hvordan elevene nyter godt av å koble det
tradisjonelle tekstefaget norsk til det digitale og multimodale tektsfaget
norsk. Som en del av VG1 SSP har vi for eksempel analysert dikt gjennom å ta i
bruk det digitale presentasjonsverktøyet Photostory, hvor elevene kombinerer
lyd, bilde og tekst i dikttolkningen. Som supplement har de arbeidet med en
virkemiddelanalyse av diktet som publiseres på It’s Learning via en Powerpointpresentasjon.
Samtidig må jeg innrømme at de
virkelig «store», sosiale Web 2.0 mediene ikke i veldig høy grad har vært en
del av min norskundervisning. Jeg har nok en innebygget skepsis mot å komme alt
for nær digitale medier som involverer elevenes private sfære. På den andre
siden har jeg hatt gode erfaringer med å la elevene skrive om egne erfaringer
med medier som Facebook og Twitter. Å
arbeide slik er også viktig for å fremme elevenes kritiske bevissthet rundt
slike medier. Neste skritt for meg som digitale norsklærer kan være å integrere
mediene tettere inn i undervisningen. Kan man for eksempel tenke seg at elevene
oppretter Facebook-profiler for kjente litterære personer? Eller at de skriver
statusoppdateringene sine på nynorsk i en uke. Tanken tåles i hvert fall og
tenkes på.
Som norsklærere kan vi også
fremme elevenes digitale tekstkompetanse via hyperaktuelle Web 2.0 fenomen som blogging. Jeg har opplevd at dette sammensatte mediet
engasjerer elevene nærmest uavhengig av hva slags tekstkompetanse elevene har i
bagasjen i utgangspunktet. I mine norskklasser på yrkesfag har vi analysert og
sammenliknet ulike bloggtyper. I min
studiespesialiserende klasse har vi tatt blogganalysen et skritt videre ved å
diskutere hvordan dette mediet bidrar i samfunnsutviklingen. Hva gjør kommersielle
og reklamefinansierte blogger med ytringsfrihet og demokratiske prinsipper?
Finnes det positive sider ved såkalte rosabloggere? Dette er spørsmål som helt
tydelig engasjerer mine elever. Og som
helt åpenbart tilbyr sammensatte svar. I den forbindelse blir det naturlig å
spørre seg; er invasjonen av Web 2.0 kulturen utelukkende positivt for
norskfaget?
Skal vi «blogglegge» elevene? Web 2.0 kulturens skyggesider
Elevenes læringsprosess er i høy
grad en individuell og personlig prosess. Mange er på ulike nivåer og ikke alle
har kompetanse, vilje eller muligheter til å dele sin tekstproduksjon med
resten av klassen, eller med resten av den digitale verden. Er det riktig av
oss som lærere å forlange at elevene for eksempel må publisere skriftlige
tekster i en egen blogg som skal vurderes og blottlegges, ikke bare av/for læreren,
men også av og for elevene?
Slik jeg ser det har vi som
digitale norsklærere et ansvar for å opparbeide oss en bevissthet rundt hva som
bør være offentlig, og hva som bør forbli privat i en undervisningssituasjon.
Det blir også mer og mer tydelig for meg hvordan elevene selv har mange tanker
om hvordan den nye Web 2.0 kulturen visker ut skillene mellom det private og
det offentlige. I et kåseri skrevet av to av mine 16 år gamle elever reflekterte
de to over sosiale mediers innvirkning på dagens samfunn. I en del av teksten
plasseres flere typiske sosiale mediefenomen, som for eksempel rosabloggeren,
inn i det norske samfunnet for 200 år siden:
«Tenk deg at du går
på eit av torga i Christiana by, for rundt 200 år sidan. Du ser deg rundt, og
sukkar for deg sjølv. Til høgre for deg står det ei dame og visar det avkappa
brystet sitt framfor ein jublande gruppe menneske, og til venstre ser du ei
sjukleg tynn og spinkel jente i stringtruse som fortel framande menn på gata at
ho er gravid, samtidig som ho take imot lovord i hytt og pine. Du tar eit par
forskremte skritt tilbake, og dultar så borti ein heilt vanleg bonde som står
og skjeller ut Noregs konge; verkar det som eit sannsynleg syn? Sosiale media
har gitt oss muligheita til å dele våre innarste tankar og meiningar med verda
rundt oss. Grensene når det kjem til privatliv blir sakte men sikkert viska
bort, og i staden bytta ut med bloggar, Facebook og Instagram. Har det gått for
langt?»
Dette er ekstremt, og kanskje
overdrevent. Men allikevel ikke. De to elevenes konklusjon var at det kom til å
bli verre, mye verre. For meg bidrar et slikt perspektiv til å minne meg på at
jeg, i kraft av min lærerprofesjon, har et ansvar for å være bevisst på dette
moralske aspektet ved Web 2.0 kulturen. Elevene har rett til å verne om sin
egen integritet og sin private tekstproduksjon i en digital og sosial
virkelighet. En måte å møtes på halvveien kan kanskje være ved kun å bruke åpne
blogger o.l. i tilfeller hvor elevene produserer tekst i gruppearbeid, eller
flere sammen. En annen måte er ved å integrere mer begrensede delingsmedium i
undervisningen, som for eksempel Google Dokuments.
Utviskingen av skillet mellom den
private og offentlige sfæren i Web 2.0 bringer også andre utfordringer på
banen. Jeg opplever i høy grad at mange elever har begynt «å skrive som de
snakker». Skriftspråket til elevene er preget av at de leser og produserer egne
tekster i sosiale medier av ymse kvalitet. Jeg bruker derfor mye tid på å
forklare og veilede elevene til å anvende et mer formelt skriftspråk når de
skal skrive tekster på skolen. Dette er
nok en direkte konsekvens av at Web 2.0 er et meget demokratisk
«deltakersamfunn» hvor alle, uavhengig av tekstkompetanse, får slippe til med
sine tekster og tanker.
Det bringer oss videre til det
jeg opplever som en av de største utfordringene som digitale norsklærere (og
alle andre lærere) må se i hvitøyet. Vi er i mye høyere grad enn tidligere nødt
til å arbeide med å oppøve en kritisk sans hos elevene, som bidrar til at de
ikke kopierer og reproduserer informasjon fra internettet helt ukritisk. Senest
i dag dukket denne problematikken opp i en av mine klasser. En elev spurte meg
hvor mye av romanen han faktisk måtte lese for å bestå den muntlige
prøvesamtalen, han kunne jo bare «google» seg fram til svaret allikevel.
Norsklærer Leif Harboe har
skrevet mye godt om dette i Norskboka.no. Han skriver blant annet at en viktig del av vårt nye oppdrag som
norsklærere er å hjelpe elever til å møte materialet de «finner» på nettet med
en sunn grad av skepsis (Harboe: 50). Det betyr at skolefaget norsk i høy grad
også må engasjere seg i å etablere en kultur der skriving handler å finne,
vurdere og anvende ulike typer kilder. Jeg opplever for eksempel gang på gang
at elevene ikke oppgir at de har funnet materialet til en skjønnlitterær
analyse på sider som skolforum.com eller daria.no,
dermed blir veien kort fra selvstendig produksjon til plagiat.
Selv om delekulturen og deltakerkulturen som Web 2.0
kulturen medfører har sine skyggesider, har det nye digitale landskapet først
og fremst et enormt potensial og må betegnes som en enrom ressurs for den
digitale norsklærern og hans eller hennes elever. Den skriftlige
kommunikasjonen mellom oss er mer ekspansiv, tilstedeværende og fruktbar enn
noe tidligere samfunn har opplevd. Kanskje er det derfor enda mer nødvendig at
elevene utvikler en god og kritisk, digitale tekstkompetanse?
På tross av at min egen, lille sorg over at boken som
lagringsmedium kanskje er i ferd med å minste sitt grep, kan jeg glede meg over
at bøkenes tekst, kultur og kommunikasjon lever videre gjennom digitale
lagringsmedia og tekster av ulike slag. Allikevel vil jeg nok personlig alltid
elske lukten av de fysiske bøkene. Og som den digitaliserte norsklærern jeg har
blitt kan jeg ikke annet enn å undre meg over hvorvidt elevene i det hele tatt
vil kunne gjenkjenne lukten av fysiske bøker i vår framtidige, digitale
skolehverdag.