Vennskapets pris by Kjell Askildsen
My rating: 5 of 5 stars

Kjell Askildsen må leses sakte. Og om igjen. Mange ganger. Vennskapets pris er ikke den beste novellesamlinga jeg har lest av ham. Likevel er samlinga Askildsen helt ut. Både i stil og tematikk. Derfor kan jeg anbefale samlinga på det varmeste. Språket er minimalistisk og anti-patetisk. Det fremstår som nøkternt, samtidig som den har en ladet undertekst. Askildsen overlater leserne i et rom fullt av antydninger, og dette liker jeg så godt! Vi må selv dikte fortsettelser, tolke enkeltords betydninger og finne en moral. Fortellerstemmen er amoralsk. Det gjør budskapet sterkere fordi vi som lesere eier det fullt ut. Flere av novellene gjorde inntrykk. I ”Georg” er det uvisst om jeg-personen er alene med seg selv på en mørk pub, eller sammen med en faktisk person ved navn Georg. Er dette jeg-personens samvittighet? Eller, er han alvorlig psykisk syk? Det vi får vite er at jeget er alene om dommen over seg selv, sine egne valg og handlinger. Vi får føle på angeren og resignasjonen i det øyeblikket det er for sent å ta tiden tilbake. I det det er for sent å ta ordene tilbake.

Tittelnovella ”Vennskapets pris” satte dype spor i meg. Midt i den lett ironiske misantropien Askildsen er så kjent for, skildrer novella en sterk tro på menneskelige relasjoner. Og på kraften et vennskap kan ha, selv etter mange år uten kontakt. To venner treffes igjen etter mange års fravær. De deler en middag. Mangel på kommunikasjon under måltidet skaper dyp frustrasjon for jeg-personen. Vendepunktet kommer da jeg-personen innser båndet de to fremdeles deler: ”Da hun hadde fjernet seg, sa han at det var så lenge siden sist, og at mens han hadde sittet og ventet på meg, hadde han tenkt at det kanskje var for lenge siden og at vi kanskje ikke ville kjenne hverandre igjen, at vi kanskje hadde endret vårt selvbilde, for det var jo bare rimelig at vi hadde forandret oss, i hvert fall i forhold til hverandre, siden den gjensidige påvirkningen jo hadde opphørt.” I løpet av de siste renskårne replikkene de to mennene deler i novella, treffer en innsikt jeget (og oss) med stor styrke: de to vennene påvirker hverandre gjensidig, fremdeles. Som om årene imellom aldri hadde eksistert. Ethvert vennskap har en pris. De fleste relasjoner med sterke bånd etterlater dype spor, mer eller mindre bevisst.


View all my reviews

Aldri mer Srebrenica. Hva husker vi, hva glemmes?

En klar formiddag på Bygdøy ble jeg og mine historieelever i VG3 revet ut av en ellers harmonisk, norsk førjulstid. Turen gikk til Holocaust-senteret. Vi skulle overvære undervisningsopplegget "Etter Srebrenica - folkemord og minnekultur" i regi av Den kulturelle skolesekken. Opplegget traff. Skikkelig. En liten uke etter vårt besøk ble kunnskapen vi møtte på HL-senteret smertefull aktuell. Bilder fra et ødelagt Aleppo haglet inn over oss fra alle mediekanaler. Barn uten rettsvern, regjeringsstyrker uten moral. Et internasjonalt samfunn uten handlekraft. Fra skjermene skriker et sårt spørsmål: "Lærte vi ingenting etter Srebrenica?"

Under Bosnia-krigen (1992-1995) erklærte FN at byen Srebrenica var en av seks "sikre soner" i Bosnia-Hercegovina. Byen ble tilfluktssted for tusenvis av flyktninger. 11. juli 1995 tok bosnisk-serbiske styrker kontroll over byen. De drepte rundt 8.000 muslimske menn og gutter i løpet av få dager. FN-styrkene grep ikke inn. Deres lik ble begravet i massegraver. Massakren har i etterkant blitt erklært som folkemord av FNs internasjonale domstol i Haag. Srebrenica-massakren omtales som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie.

Flyktningeleir i Srebrenica, invadert av duer. Elevene 
valgte ut bildet i kraft av sin symbolverdi. 

Hvorfor gjorde ikke FN mer for
å stanse grusomhetene? 

HL-senteret introduserte oss til Srebrenicas uendelig triste historie gjennom en rekke dokumentariske fotografier tatt av den anerkjente, bosniske fotografen Tarik Samarha. Bildene ble tatt under utgravningen av massegravene i 2002 og 2003. Jeg kunne umiddelbart se på bleke, betenkte, storøyde elever at bildene fenget. Dette gjorde vondt, og formidlet historier de ikke var godt kjent med fra før av. Hvorfor ikke? Slo det meg, deretter. Hvorfor er ikke elevene bedre kjent med det største massemordet i europeiske etterkrigshistorie? Svaret er sammensatt. Folkemordet fra 1995 er ferskt, sårene fremdeles friske. Rettsoppgjøret pågår enda. Levde liv lider fremdeles. Det blir ekstra hjerteskjærende da vi i anno horribilis 2016, midt under Syria-krigens største humanitære katastrofe, bevitner ofre for folkemordet fra 1995. De anvender sin ytringsfrihet til å spørre oss om vi husker de utilgivelige feil som ble begått i Srebrenica i møtet med et ødelagt Aleppo. 

People in Sarajevo, itself besieged during the Bosnian War, gathered to
protest at the bloodshed in Aleppo (bbc.no).

Hva husker vi? Hva glemmes? Etter besøket i Shamaras gripende fotoutstilling, tok vår dyktige omviser oss med inn i et praktisk undervisningsopplegg. Historie og minnekultur stod i fokus. Et av spørsmålene vi diskuterte var hva som er årsakene til at vi husker og vet så mye om Holocaust, men mindre om andre folkemord. For eksempel grusomhetene i Srebrenica. Elevene fikk utdelt en rekke bildekort som avbildet sentrale, historiske minnesmerker i vestlig kultur det siste hundreåret. Nesten alle elevgruppene valgte ut avbildninger av porten inn til Auschwitz, og monumenter fra 22. juli 2011, samt 9/11 som de mest sentrale monumentene i vår historie. Selv om de hadde valget mellom mange andre minnesmerker. Øvelsen bekrefter hvor sentralt kollektivt minne er for vår forståelse av fortiden. Og hvordan dette er med på å forme vår tolkning av nåtiden. Den forteller også noe viktig om hvilke verdier vi ønsker å støtte opp om i fremtiden. Hvilke monumenter er spesielt viktige å bevare et minne om i fremtiden?   

Et fotografi fra fortiden kan ha mye definisjonsmakt. Det kan også et historisk narrativ. Som oftest skrevet av seierherrene. Kunne Aleppo ha blitt møtt på en annen måte hvis vi hadde husket mer om hva som skjedde i Srebrenica i 1995? Hvorfor rommer ikke folkemordet under Bosnia-krigen en større del av vår allmenne, vestlige minnekultur? Jeg eier ikke svaret. Jeg vet bare at dette er vanskelig. At det er vondt. Og at vi må møte det med mer historiebevissthet. Med mer kunnskap, og med mindre fordommer. Spesielt i en verden som kaller seg for post-faktuell. Bildet nedenfor var et av Samarhas mest sentrale i fotoutstillingen på HL-senteret. Det har følgende tittel: "1945-1995-2015. Amsterdam. A mother from Srebrenica outside Anne Frank`s house." Konturene av en ny mor, fra Syria, blir synlig. Hun bærer på en fersk, utilgivelig historie. Om noen år står hun kanskje foran samme plansje i Amsterdam, og lurer på hvorfor Anne Frank`s historie fikk bety så mye, mens hennes knapt huskes. Det eneste hun kan håpe på er at hennes historie ikke glemmes like fort.
    

Et døgn etter at vi hadde reist fra Bygdøy denne desemberdagen tikket en rørende og berørt e-post inn i innboksen min. Forfatteren var en av mine kloke elever. Tenk om verdenseliten. De med makt. De som skal beslutte og handle. De som skal sanksjonere i et ødelagt Aleppo, kunne være like reflekterte som henne? 

Hei, Marie

Det var kjempe spennende på Holocaust-museet i går. Hva husker vi, og hva glemmes? Ofte tror man at nyhetene presenterer et bredt perspektiv av hva som skjer i verden, men noen ganger glemmer de å skrive om de pårørende under ulike angrep. Dette er noe jeg merket i går. Selv om folkemordet fant sted i 1995 foregår det en rettsak i dag også. Hvor er journalistene nå, hvorfor skriver de ikke om saken? Noen ganger tenker jeg at nyhetsaviser og nyhetsartikler som VG, Aftenposten, TV2 og mange andre kun gjør en jobb for underholdning. Det at ingen har fått en straff selv etter 21 år er helt sprøtt! Tenk på de kvinnene og barna som mistet sine nære? Hvordan har de det idag? Og lever de fortsatt? Har de det bra eller ikke? Det er så grusomt å tenke på det, at jeg får en klump i halsen av å tenke på de bildene, og at kun 30% av ofrene er identifisert. Dette er noe jeg ikke klarer å akseptere, hvordan er det mulig å leve ett liv uten å vite hvor eller hvordan mannen din og eller sønnen din er? Dette er helt grusomt! Håper du kan ta opp tråden på tirsdag igjen? 

"Hard times are difficult chapters of life, but we been given the wisdom to read them right." 

Mvh 
Sana 

E-posten ble gjengitt med Sanas tillatelse. Og tråden, den tok vi opp igjen på tirsdag. Den kommer til å være en del av min historieundervisningen mange ganger i fremtiden. Aldri mer Srebrenica. 

Lærerhverdag i bevegelse: et slag for den deltidsstuderende lærer!

Det er med et nostalgisk glimt i øyet jeg sitter klar i gymsal 2 i Fredrikkebygget på Blindern denne klare vintermorgenen en fredag i desember 2016. Stolene er like harde som jeg husket dem fra grunnfagsstudiene. Pultene er like firkanta, nervene like klare og kladdearkene like gule. Nytt av nåtiden er digital eksamen. De fleste jeg deler skjebne med sitter klare med forventningsfulle macer. Lydige venter vi på at klokka skal slå 09.00, jeg og de andre som pussig nok ser en del yngre ut enn jeg huska dem for ti år siden. Klokka ni sier macen ifra om at oppgava har åpna seg. Vi kan bruke seks svette klokketimer på å skrive alt vi veit om nordisk litteratur fra perioden mellom 1800-2000. Gitt at oppgavene faktisk treffer. Det gjør de for meg denne dagen. 

For et krafttak! For et blodslit! Tenkte jeg, full av eksamensnerver og søvnmangel uka før. Med stor lærerstilling i videregående skole ved siden av velger jeg, frivillig, å gjennomgå dette. For et privilegium, tenker jeg nå, noen slitne dager etterpå. Som lærer er man i stadig bevegelse. I møtet med glade og våkne elever. I møtet med nysgjerrige og kreative kolleger. I møtet med inspirerende fag. Mitt fag, ditt fag, våre fag - hver dag. Å tilføre fersk kunnskap gjennom videreutdanning gjør at hjulet i lærerhverdagen kan rulle litt fortere. Hvorfor? 

For meg handler det mye om dannelse. Det er en reise jeg ønsker at aldri skal ta slutt. Verken for elevene mine, eller meg selv. Når man han jobba som lærer en stund opparbeider man seg en ganske stor referanseramme. Hver dag møter vi elever og fag med denne referanserammen. Den fungere som en solid grunnmur som åpner opp for at vi kan improvisere. Tillater at vi kan tenke kreativ didaktikk og tilpassa pedagogikk i klasserommet. Den tilbyr trygghet og kontinuitet, og den kan stadig bygges på, bygges ut. Som deltidsstudent ved siden av en lærerjobb kan den samme referanserammen fungere som en stor motivasjon. En slik ramme kan tilby et gjensyn med ny og gammel kunnskap man bare kunne drømme om som purung student. Videreutdanninga åpner for at du kan bringe sammenhenger og refleksjoner inn i klasserommet, som ellers aldri ville ha blitt utfordret. Kanskje ville de ikke en gang ha eksistert? 

Kreativt eksamenskaos hos deltidsstuderende lærer

Mens jeg bruker søndagskvelden på å rydde opp i mitt kreative lesekaos, velutviklet i løpet av mange, lange lesetimer i forkant av eksamen. Tenker jeg på hvordan jeg kan bringe min nyjusterte kunnskap inn i lærerhverdagen. For en reise det siste studiehalvåret har vært! Jeg setter August Strindberg tilbake i bokhylla. Det var så fint å gjenoppdage hans Fröken Julie. Ikke minst gjennom øynene til Strindbergs store inspirasjon, Victoria Benedictsson, og hennes novelle "Ur Mörkret." Benedictsson valgte som ung kvinne å gi tapt for kvinnekampen hun kjempet så modig for med en skarp penn og et varmt hjerte. Budskapet hennes får leve videre i mine klasserom. Det skal også eventyret om den stygge andungen. Ikke bare fordi det illustrerer en stor spennvidde i sjanger og kulturhistorie. H. C. Anderssens "Den grimme ælling" har klare selvbiografiske trekk, og formidler et budskap like aktuelt i dag som i 1843. Troa på menneskers muligheter, uavhengig av klasse og sort. Og troa på at det rettferdige og gode vil skje. At det kan skje. Det bringer jeg med inn i klasserommet. 

Pär Lagerkvist vant Nobelpris i Litteratur i 1951

Midt i ryddesjauen ble jeg fristet til å flytte Lyrikkens liv til et mindre synlig sted i den andre bokhylla. Å pugge jamber og troper kan noen ganger kjennes mindre givende. Samtidig tar jeg med meg en studiereise inn i nordisk lyrikk jeg ikke ville ha vært foruten. Jo visst, jeg har da brukt mye tid på å analysere nordisk lyrikk med elever i norskfaget de siste åra. Både i tradisjonell og moderne språkdrakt. Men å få fordype seg i mestre som Sveriges Pär Lagerkvist og Edith Södergran. Eller Danmarks Rudolf Broby-Johansen og Michael Strunge. Og å få sette dem inn i meningsfulle referanserammer jeg bygger videre på. Det har vært et sant privilegium. For en glede det skal bli å piffe opp lyrikkundervisninga. Deres tekster har et like universelt budskap som alle de norske lyrikerne jeg har oppdaga på nytt gjennom studiet. Tarjei Vesaas har alltid stått høyt i min lærerbevissthet. Men det modernistiske diktet hans "Det ror og ror", skal alltid være med videre i undervisninga mi. Det samme skal Georg Johannesens dikt fra 1966, Jødisk Partisansang. For å nevne noen. 

Tematikken kunne ha vært fra i dag, i går, i morgen.
Litteratur viser opptrådte stier. Bringer mer klarsyn.

Mange av de siste tekstene jeg bærer opp i bokhylla denne kvelden tilhører litteraturens "vinglepettere". Dem finnes det mange av. Peer Gynt er kanskje Norges mest kjente. Løken med alle lagene, men ingen kjerne. Virkelig meningsfullt blir det først når studiene viser vei inn til Søren Kirkegaards karakter Johannes forføreren, i storverket Enten Eller. Da er vi dypt inne i eksistensialismen kjerne. Hva vil det si å være et menneske? Hva vil det si å ta gode valg? Visste Mikkel det, i Kongens Fald? Eller hva med Daniel Braut i Garborgs storverk Bondestudentar? Klarte Peer Gynt til sist å velge seg selv, helt ut? Eller forble han som Johannes forføreren en "kirkegaarsk" estætiker? Mang en rotløs livsnyter vil kjenne seg igjen i Peer, Johannes, Daniel og Mikkel. Også blant mine elever i 2016. Jeg kunne ha fortsatt å nevne i fleng, litteraturen er uendelig, rommer det uendelige. Fosses Morgon og Kveld minner meg om hvordan litteratur åpner stier inn i tabubelagte områder, som døden. Ibsens Dr. Stockmann i En Folkefiende viser veier inn til forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Og mine elever skal ikke være foruten Amalie Skrams humanistiske menneskesyn, formidlet gjennom litteratur skapt for å forme solidariske medmennesker.

Jeg slår altså et slag for den deltidsstuderende lærer, og all den glede og entusiasme det kan bringe med seg. Selv midt i eksamensstria. Dermed har jeg kastet meg ut i en samtidsdebatt med et dypt alvor. Blir lærere bedre lærere av mer utdanning? Og hvordan skal man skape tid til og rom for videreutdanning i en hastig skolehverdag? 

Det var en letta lektor som forlot gymsal 2 i Fredrikkebygget på Blindern litt over 15.00 på fredag. Sinnstemningen min akkurat da var todelt. Jeg var sliten, og litt knisete. Særlig fordi flere av de godt pensjonerte eksamensvaktene hadde frika litt ut, i sympati med oss som satt der foran flimrende mac-skjermer. Vi opplevde (selvsagt) teknologiske komplikasjoner. Men vi kom oss velberga ut på andre siden da snille it-menn og kvinner kom til unnsetning. Deretter følte jeg en enorm takknemlighet. I morgen er rettebunkene der fremdeles, fravær skal administreres, elever skal møte forståelse og nytt fagstoff. Men de møter det med en litt gladere, litt klokere og litt mer motivert lærer. En lærer som kjenner at lærerhverdagen stadig er i bevegelse. 

Ur mörkret by Victoria Benedictsson
My rating: 5 of 5 stars

”För dig har jag varken varit man eller kvinna, bara en levande varelse; och därför kunde du bli min vän. Hade jag i dina ögon varit en kvinna, skulle också du ha föraktat mig.”

Samme år som Victoria Benedictsson skrev "Ur Mörkret" valgte hun å ta sitt eget liv. Benedictsson var en viktig inspirasjonskilde til August Strindbergs "Fröken Julie." Jeg forstår hvorfor Strindberg lot seg inspirere. Dette er en sterk skildring av kvinners stilling i Norden mot slutten av 1800-tallet. Benedictsson fremstår som en modig forfatterinne, med et uendelig poetisk språk, og med en viktig stemme i kvinnekampen hun selv ga tapt for. Anbefales på det varmeste.

View all my reviews

Litteratur og følelser - om å se mildt på det stygge

Litteraturen overskrider tid og rom. Derfor er jeg så dypt fascinert. Mens historien tilbyr faktabaserte forståelsesrammer, med årsakssammenhenger og empiri. Tilbyr litteraturen et hav av empati. Litteraturen viser vei inn i ulike menneskeskjebner, og tillater oss å kjenne på deres følelser. I møtet med litterære karakterer konstruerer vi nye rammer for å bearbeide og forstå eget følelsesliv. Arbeiderklassejentas trøstesløse fortvilelse kommer nærmere. Vi kan kjenne på livskamp og situasjoner vi ellers aldri ville ha truffet i et levd liv. Dessuten - mennesker føler mye av det samme, uavhengig av tid og rom. Kontekst, kultur og samfunn vil alltid påvirke, korrigere og motivere til aksepterte følelsesuttrykk. Allikevel er det noe grunnleggende stabilt og allmennmenneskelig i det å føle. Det slo meg med full tyngde da jeg leste Johannes V. Jensens sterke prosadikt Interferens tidligere i dag. Diktet er fra 1901, men følelsene det skildrer og stemningene det bærer treffer. Også meg, et samtidsmenneske i 2016.

En av mine store helter i norsk litteraturhistorie er Amalie Skram. De stedvis groteskt, naturalistiske skildringene hun formidlet var både modige og viktige. Skrams litteratur kan forståes som et humanistisk manifest. I samtiden ble mye av hennes virke sett ned på, nærmest som en slags 1800-tallets "sosialpornografi". Fattigdom var ikke noe man snakket om, ei heller fattigdommens konsekvenser, uansett hvor sanne og tilstedeværende de var. Hun utfordret den liberale virkelighetsforståelsen, dypt rotfestet i 1870-årenes brandesianske samfunnskritikk. Skram trodde lite på individets mulighet til å endre egen situasjon uavhengig av utgangspunkt. For henne stod arv og miljø i høysetet, som menneskelige livsbetingelser urealistisk å unnslippe. Det var ikke mennesket som måtte endre seg, men samfunnet som skapte menneskers rammebetingelser. Skram hadde et pessimistisk og deterministisk menneskesyn, samtidig trodde hun mer på mennesket enn noen andre forfattere i sin samtid. Hennes litterære budskap kan forståes som en slags forløper til de sosiale reformene Johan Sverdrup og hans venstreparti brakte inn i realpolitikken få år senere. Skram oppfordret med sin litteratur mennesker til å bruke et skjønnsomt blikk. Til ikke å dømme for hardt: 

Min favoritt i Skrams forfatterskap er Sjur Gabriel, som utgjør første del i Skrams berømte verk om Hellemyrsfolket. Hvorfor? Det snur opp ned på gjengse oppfatninger av 1820-talls mannen. Og introduserer oss for norsk litteraturs første moderne farsfigur, som inntar en omsorgsrolle og føler en dyp kjærlighet ovenfor sin unge sønn. Samtidig gir verket oss et rått, virkelighetsnært og usminket bilde av norske bønders fattigdom, av voldsmannen Sjur Gabriel og hans alkoholiserte kone Oline. Skram er likevel tydelig på sin nærhet til, og forståelse for det grunnleggende menneskelige i Sjur Gabriel: 

Filosof Martha Nussbaum har skrevet mye om sammenhengen mellom litteratur, følelser og etikk. Blant annet i Nussbaums første artikkelsamlingen i norsk språkdrakt, Litteraturens Etikk. Følelser og forestillingsevne. Det er neppe tilfeldig at det er Irene Engelstad, en av Norges fremste Skram-forskere, som står bak den norske samlingen. Nussbaum, i likhet med Skram, vektlegger litteraturens humanisme fremfor dets evne til samfunnskritikk. I Klassekampen 2. april 2016, presenterer Irene Engelstad filosofens visjon. Nussbaum retter blikket mot den skjønnsomme leser. Forfattere kan synliggjøre og iscenesette etiske konflikter, men det er leseren som kan reflektere over disse, og bruke sin narrative forestillingsevne til å utvide sitt følelsesregister. Ved å forstå opphavet til "forbudte" følelser, som skam og avsky, kan mennesker bedre forstå mekanismer bak for eksempel sosial utstøtning. Men Nussbaums visjoner strekker seg lenger enn det rent estetiske. Litteraturen kan styrke et demokratisyn hvor mennesker er ansvarlige "verdensborgere", som trener egen empatiforståelse og tvinges forbi materialistisk egeninteresse i møtet med litteraturen. Et slikt syn er sterkt preget av de greske stoikerne, og deres syn på indre frihet. 

Enkelte har kritisert Nussbaum for å være naiv i sin tro på at litterær, empatisk dannelse kan overføres i sosial handling. Empati er ingen nødvendig konsekvens av lesing, og også de tyske nazistene leste og kjente sin Goethe. På den andre siden viser flere vitenskapelige studier hvordan det finnes en sammenheng mellom vår evne til empati og skjønnlitteratur. I Norge kan Atle Skaftuns Litteraturens nytteverdi, Sylvi Penne med Litteratur og film i klasserommet og Per Thomas Andersens Fortelling og følelse: en studie i affektiv narratologi  stå som gode representanter. Amalie Skram forstod litteraturens kraft allerede for 140 år siden. Det er vidsynt og imponerende. I løpet av mine studier har jeg ved flere tilfeller vært heldig nok til å få fordype meg i hennes arbeid. Første gang i et NTNU-studie om fortellerteknikker i Sjur Gabriel. Andre gang i et novellestudie på Blindern, som blant annet omhandlet Skrams novelle "Det røde gardin." Konklusjonen min, gang på gang, er at Amalie Skram hele tiden forsøker å lære den skjønnsomme leser hvordan man kan se mildt på det stygge. Hun var et gjennomgående vakkert og sårbart menneske, med en klokskap som overgår både sted, tid og rom med sin litteratur.     

"Until we invent thelepathy, books are our best choice for understanding the rest of humanity." - Christofer Paolini

Demokratisk medborgerskap

"Et demokrati består ikke bare av å kreve sin rett. Det består også av å yte sin plikt. Demokratiet er dynamisk, det må skape seg selv på nytt i lys av samfunnsutviklingen og menneskene som lever i det. Demokratiet det er dere, deres kunnskap og deres engasjement."

Omtrent slik sluttet min appell til 20 ganske slitne, men også interesserte VG3 elever i historie klokken 15.40 en grå novemberdag. Undervisningsøkta hadde handlet om amerikanske historie - før og etter 8. november 2016. Og før og etter Donald Trump ble valgt til USAs 45. president. Et av foredragets sentrale spørsmål var hvorfor. Hvorfor ble valgkampen en av de mest skitne i moderne, amerikansk historie. Hvorfor betød patosretorikk og demagogi mer enn realpolitisk erfaring og logisk argumentasjon?  Hvorfor anvende ikke 50% av amerikanerne  stemmeretten sin? Hvorfor var det så få som klarte å forutsi valgresultatet? Hva er egentlig Donald Trump et symptom på? Og hvordan i all verden skal vi møte alt dette?

Spørsmålene er lange, tunge og kompliserte. Vi forsøkte å parere dem ved å diskutere oss gjennom demokratiets status, industriens status og ideologiens status i USA - nå og før. Mot slutten av foredraget stod jeg allikevel igjen og undret meg, forstår elevene egentlig hva et demokrati betyr? Deres generasjon har vokst opp i et velfungerende sosialdemokrati. Vi tar demokratiets goder for gitt, derfor er vi kanskje mer opptatt av å kreve vår rett enn å yte vår plikt. Men, hva hvis vi står ovenfor et virkelig skifte i moderne, vestlig historie? Et vendepunkt som kreve at vi tenker om igjen rundt hva det vil si å være borger i et deltakende demokrati? Det finnes en sannsynelighet for at våre barn og barnebarn må kjempe for demokratiets leverett på helt andre måter enn det vi har måttet. 

Er det nødvendigvis et onde? I meg skapte presidentvalget 8.11.2016 en voldsom uttrykkstrang. Det var noe mobiliserende over hele situasjonen. Et sterkt incentiv for flere av oss til å skape forståelsesrom, ytringsrom og handlingsrom. Er ikke nettopp slike elementer selve grunnmuren i et velfungerende demokrati? Antikkens grekere i Athen, selve demokratiets vugge, hadde et eget navn for mennesker som ikke engasjerte seg i politikken: idiot. Hvordan skal vi unngå å bli "idioter" i moderne, modne demokratier? 

Umiddelbart tenker jeg at svaret ligger i friheten. Demokrati som styreform fremelsker frihet og likhet, egenskaper som er maksimalisert i våre samfunn. Men frihet medfører også forvaltningsansvar - det er ikke bare lett. Særlig ikke i samfunn der mennesker er så frie at de står fritt til å dyrke helt ulike virkelighetsforståelser, også for hva frihet egentlig betyr. En av mine nærmeste naboer forvalter sin frihet på en inspirerende måte. Hun kaller seg for gangvei-aktivist, med god grunn. Naboen min anvender store deler av pensjonisttilværelsen til et frivillig og brennende engasjement for lokalpolitiske saker på Nesodden. Et engasjement som kommer alle beboere i området tilgode. Hva er drivkraften hennes? Kanskje rettferdighetsprinsipper. Kanskje en tro på at "grasrota" kan bety noe. 

Hvorfor er ikke flere slik som henne, tenker jeg. Må demokratiet riste i sine grunnvoller før flere av oss våkner opp fra "idiotien"? Finnes det realistiske metoder for opplæring i demokratisk medborgerskap, selv i velfungerende demokratier? Og hvordan kan jeg bidra, som lærer, som mor, som menneske - til å skape demokratibevisste medborgere? Kanskje kan jeg starte med å forvalte min demokratiske frihet på en litt mer bevisst måte. Kanskje har jeg snart ikke lenger et forvaltningsvalg, heller. Det demokratiske medborgerskapet presser seg frem, slik det alltid har gjort. For demokratier må skapes på nytt, hele tiden. 

Mennesker bygger for mange murer og for få broer

I en verden etter Donald Trump tenker jeg på Isak Newtons tanker om broer: "Mennesker bygger for mange murer og for få broer." Og så tenker jeg at det ville vært fint om Donald Trump leste flere slike dikt som dette av Lars Saabye Christensen. Jeg skal snakke mye om brobygging sammen med elevene mine fremover:

Broer

Slik vil jeg begynne å snakke om broer:
Broene
som er blitt en del av dette landskapet
Disse buene
som vinden, vinden så ofte spiller på

Broene går ikke en vei
Broene begynner på hver sin side
Broene slutter på hver sin side
Slik ble de bygget:
To vakre spenn
som møtes på midten
Eller:
to hender
i en konkret hilsen

Broene går begge veier

Veien har to retninger
En dag skal du lete etter noe så enkelt
som en åpen dør, et håndtrykk

Og slik skal vi også vite
mens vi krysser broene
at det vi deler med andre
det vi deler med andre
blir dobbelt så stort

- Lars Saabye Christensen (1991)

Golden Gate Bridge, California, San Francisco 

"En folkefiende" og prinsipper i et demokrati

Som lærer og menneske liker jeg å være i bevegelse. Derfor har jeg oftest hatt mitt eget lille deltidstudieprosjekt gående på si av lærermisjonen de siste semestrene. Selvsagt på gode, gamle Blindern. Dette semesteret falt valget på nordisk litteratur, og det var da jeg på nytt møtte Henrik Ibsens "En folkefiende" (1882). For en glede det var å gjenoppdage dette stykket, både som lærer og fagperson! Neste gang jeg skal undervise VG3 i norsk står lesing av "En Folkefiende" høyt på agendaen. Her er et utsnitt av mitt bidrag inn i en kvalifiseringsoppgave i NOR1300, som kan illustrere stykkets aktualitet. Både i en undervisningskontekst, og i en samtidskontekst.  

En folkefiende av Henrik Ibsen 

Mellom demokratiske overveielser og aristokratisk masseforakt 

«Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbandede, kompakte, liberale majoritet, – den er det! (…)» (Ibsen 1882: 670) Sitatet er hentet fra Tomas Stockmann, hovedkarakteren i Ibsens samfunnskritiske stykke, “En Folkefiende” (1882). Henrik Ibsen (1828-1906) har en allsidig produksjon som befester hans posisjon som Norges fremste dramatiker. “En Folkefiende” er et samtidsdrama, der en enkeltperson får hele folket mot seg, til tross for at han har rett. Stockmann raser derfor mot massenes medbestemmelse. Har han rett i sitt utsagn? I Norge er det enighet om at den beste styreformen er demokrati. Men har majoriteten alltid rett? Hvilke demokratiske prinsipper blir satt på prøve i “En Folkefiende”? 

Tragikomisk kritikk med evig aktualitet – litteraturhistorisk plassering 
Tematisk følger Ibsen Georg Brandes program om å ”sette problemer under debatt”. Verket har både et samfunnskritisk perspektiv, samtidig som Tomas Stockmann som individ står sentralt. ”Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.” (Ibsen 1882: 727). Ibsen utfordrer tradisjonelle verdier og normer han mente var undertrykkende og hyklerske. Menneskene – både mann og kvinne – måtte leve i sannhet. Kravet var i slekt med en kulturell og politisk liberalisme (Andersen 2011: 243). “En folkefiende” føyer seg inn i Henrik Ibsens kritiske og realistiske samfunnsdramaer, på lik linje med drama som “Gjengangere”, “Et Dukkehjem” og “Samfundets støtter “(1877-1882). Samtidig var Ibsen forut for sin tid da Stockmann var opptatt av det moralske aspektet ved å opplyse befolkningen om det forgiftede badevannet, i tillegg til en øyensynlig liten tiltro til fremtiden. Modernismen slo for alvor inn i begynnelsen på 1900-tallet, men som vi ser her så hadde Ibsen allerede i 1882 fokus på flere problemstillinger som stod sentralt i modernismens tidsepoke. 

“En Folkefiende” kan forståes ut fra et samtidsperspektiv, noe som befester dramaets styrke innenfor kritisk realisme. Man skulle som kunstner gå inn i sin tid, og la seg prege av den (Hemmer: 27.10.2016). Ibsen skapte “En folkefiende” i en samtid preget av store, samfunnsmessige endringer, både politisk, økonomisk og vitenskapelig. Forfatteren var preget av 1800-tallets europeiske, borgerlige selvforståelse. Borgerskapets ønske om å undertrykke alt det som truet deres egen maktposisjon fremkommer tydelig i “En folkefiende”. Det er den økonomiske friheten som er drivkraften i borgernes liv. Slik blir borgerne en innbitt forsvarer av det bestående og en forræder av sine egne, offisielt uttalte verdier (Hemmer: 27.10.2016). En slik tematikk befestes gjennom dramaets form. På den ene siden styrker formen realismeaspektet ved dramaet. Vi kan gjenkjenne kravet om objektiv virkelighetsgjengivelse gjennom realistiske skildringer og replikker. Samtidig er både retrospektiv teknikk og Ibsens særegne titteskapsteknikk tilstedeværende, slik vi så i komposisjonsanalysen. På den andre siden bryter dramaet med tiden og stedets enhet, som for eksempel overholdes i “Et Dukkehjem”. Bruddet er formmessig plassert perfekt, midt i stykket, i en tettpakket tredje akt som også rommer stykkets peripeti og anagnorisis (helten innsikt i sin egen ulykke), samt et interessant ”spill i spillet” (Malvik 2016: 39). Viktigere enn det rent formmessige er her det tematiske bruddet som impliseres. Atle Kittang har påstått at bruddet representerer en forskyvning fra doktorens ideer i fjerde akt, til de teknikkene som overfører ideene i tredje akt (Malvik 2016: 39). Med dette ønsker Ibsen å avsløre den politiske agitatoriske journalistikken som ryggløse opportunister (Malvik 2016: 39). Borgerskapets dobbeltmoral blir avslørt. Vi kan spore det brandesianske tvillingparet ”Sandhed og Frihed” som slagord, og som et uttrykk for den problematiske samtidsvirkeligheten, ”samfunnet”, dypest sett manglet et forhold til (Hemmer: 27.10.2016). 

En slik erkjennelse befester ikke bare stykket ved at det følger realismens krav om objektiv virkelighetsgjengivelse, det finnes også en forbindelse med den iboende didaktiske tendenslitteraturen (Hemmer: 27.10.2016). I “En folkefiende” blir hovedbudskapet indirekte formidlet, og budskapet har ofte en generell verdi, slik vi har sett i den tematiske analysen. På den andre siden finnes det også brudd her, som plasserer stykket lengre vekk fra sjangeren kritisk realisme. Dr. Stockmann, i likhet med flere av Ibsens andre mannlige skikkelser, fremstilles til tider i et komisk og avslørende lys. Det gjør at man kan stille spørsmålstegn ved graden av realisme (Hemmer: 27.10.2016). Det finnes flere karikerte skildringer av Stockmann, som vender han mot komedien, slik vi så i delen om persongalleri. Samtidig kan spenningen mellom det komiske og tragiske i Ibsens stykke bidra til å styrke dets troverdighet. Tomas Stockmann er ingen statisk type, og fraviker fra en realistisk ”idealtype”. Han er heller en dynamisk figur, full av ambivalens. 

Thomas Noreng har påpekt hvordan flere forskere har forstått doktor Stockmann som et bilde på Henrik Ibsen selv. Dikteren som modig viser sannheten om menneskene og samfunnet, uten å la seg skremme av publikums rasende reaksjon (Noreng 1969: 26). Kanskje var det i sin egenskap av å være både dikter og samfunnskritiker, Ibsen skrev om dr. Stockmanns pendling mellom klovneaktig naivitet og heroisk idealisme, mellom demokratiske overveielser og aristokratisk masseforakt (Malvik 2016: 36). Stykkets største styrke er kanskje nettopp hvordan det gjennom balansegangen mellom forgyllelse og forakt for demokratiet maner frem en tematikk med et moderne konfliktstoff, vel så aktuelt i dag som for 150 år siden. Ibsen-spesialisten Bjørn Hemmer mener at Ibsens stadige aktualitet henger sammen med samtidsdramaenes grunnleggende eksistensialistiske konflikter, som også angår oss moderne mennesker. 

Aktualitet i dag 
Hva er frihet? Hva er sannhet? Hva er forutsetningene for et fungerende demokrati? Dette er evig aktuelle spørsmål “En folkefiende” setter på agendaen. “Norsklæreren - Tidsskrift forspråk, litteratur og didaktikk” i samarbeid med Fritt Ord, valgte nylig (nr. 3, 2016) å anvende store deler av bladets spalteplass til å belyse ulike sider ved “En folkefiendes” aktualitet for skoleelever i 2016. Særlig rettes fokuset mot grunnlovens paragraf 100, ytringsfrihetsparagrafen. Å kunne gjennomføre og delta i frie og opplyste diskusjoner er avgjørende i det vi kaller for et deltakende demokrati (Lie 2016: 18). Det ble utfordret i dr. Stockmanns univers i 1881, og det blir i høy grad utfordret i dag. Mon tro om Ibsen hadde snudd seg i sin grav, sammen med doktor Stockmann, om han hadde bevitnet den amerikanske presidentvalgkampen som pågår akkurat nå. Spekulasjoner tilside, om mulig, gjør fenomener som ”trumpisme” doktor Stockmanns kamp mer aktuell enn noensinne. 

Litteratur 

Andersen, Per Thomas. 2001, 6. opplag 2011. Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Oslo 

Andersen, Per Thomas, Ullström Sten-Olof. 2012. ”Drama” i Litterær analyse En innføring. Red. P.T. Andersen, G. Mose og T. Norheim. s. 90-109 

Hemmer, Bjørn. ”Ibsen og det realistiske problemdrama”. Nasjonalbiblioteket. Alt om Henrik Ibsen< http://ibsen.nb.no/id/57641> 27.10.2016 
Ibsen, Henrik. 1882. “En folkefiende”. Universitetet i Oslo < http://www.ibsen.uio.no/DRVIT_Fo%7CFoht.xhtml> 20.10.2016 

Ibsen, Henrik. 2005. En folkefiende: Etterord av Niklolaj Frobenius. Gyldendal Norsk Forlag Lie, Joakim. 2016. ”En Folkefiende i lys av grunnlovens paragraf 100” i Norsklæreren. Tidsskrif for språk, litteratur og didaktikk, nr 3. 2016. Red. Ola-Matti Midttigård s. 16-19 

Malvik, Anders Skare. 2016. ”Makt og mediekritikk i Ibsens En Folkefiende” i Norsklæreren. Tidsskrif for språk, litteratur og didaktikk, nr 3. 2016. Red. Ola-Matti Midttigård s. 30-48 

Noreng, Thomas. 1969. ”En folkefiende – helt eller klovn?” i Ibsen på festspillscenen. J.W.