Aldri mer Srebrenica. Hva husker vi, hva glemmes?

En klar formiddag på Bygdøy ble jeg og mine historieelever i VG3 revet ut av en ellers harmonisk, norsk førjulstid. Turen gikk til Holocaust-senteret. Vi skulle overvære undervisningsopplegget "Etter Srebrenica - folkemord og minnekultur" i regi av Den kulturelle skolesekken. Opplegget traff. Skikkelig. En liten uke etter vårt besøk ble kunnskapen vi møtte på HL-senteret smertefull aktuell. Bilder fra et ødelagt Aleppo haglet inn over oss fra alle mediekanaler. Barn uten rettsvern, regjeringsstyrker uten moral. Et internasjonalt samfunn uten handlekraft. Fra skjermene skriker et sårt spørsmål: "Lærte vi ingenting etter Srebrenica?"

Under Bosnia-krigen (1992-1995) erklærte FN at byen Srebrenica var en av seks "sikre soner" i Bosnia-Hercegovina. Byen ble tilfluktssted for tusenvis av flyktninger. 11. juli 1995 tok bosnisk-serbiske styrker kontroll over byen. De drepte rundt 8.000 muslimske menn og gutter i løpet av få dager. FN-styrkene grep ikke inn. Deres lik ble begravet i massegraver. Massakren har i etterkant blitt erklært som folkemord av FNs internasjonale domstol i Haag. Srebrenica-massakren omtales som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie.

Flyktningeleir i Srebrenica, invadert av duer. Elevene 
valgte ut bildet i kraft av sin symbolverdi. 

Hvorfor gjorde ikke FN mer for
å stanse grusomhetene? 

HL-senteret introduserte oss til Srebrenicas uendelig triste historie gjennom en rekke dokumentariske fotografier tatt av den anerkjente, bosniske fotografen Tarik Samarha. Bildene ble tatt under utgravningen av massegravene i 2002 og 2003. Jeg kunne umiddelbart se på bleke, betenkte, storøyde elever at bildene fenget. Dette gjorde vondt, og formidlet historier de ikke var godt kjent med fra før av. Hvorfor ikke? Slo det meg, deretter. Hvorfor er ikke elevene bedre kjent med det største massemordet i europeiske etterkrigshistorie? Svaret er sammensatt. Folkemordet fra 1995 er ferskt, sårene fremdeles friske. Rettsoppgjøret pågår enda. Levde liv lider fremdeles. Det blir ekstra hjerteskjærende da vi i anno horribilis 2016, midt under Syria-krigens største humanitære katastrofe, bevitner ofre for folkemordet fra 1995. De anvender sin ytringsfrihet til å spørre oss om vi husker de utilgivelige feil som ble begått i Srebrenica i møtet med et ødelagt Aleppo. 

People in Sarajevo, itself besieged during the Bosnian War, gathered to
protest at the bloodshed in Aleppo (bbc.no).

Hva husker vi? Hva glemmes? Etter besøket i Shamaras gripende fotoutstilling, tok vår dyktige omviser oss med inn i et praktisk undervisningsopplegg. Historie og minnekultur stod i fokus. Et av spørsmålene vi diskuterte var hva som er årsakene til at vi husker og vet så mye om Holocaust, men mindre om andre folkemord. For eksempel grusomhetene i Srebrenica. Elevene fikk utdelt en rekke bildekort som avbildet sentrale, historiske minnesmerker i vestlig kultur det siste hundreåret. Nesten alle elevgruppene valgte ut avbildninger av porten inn til Auschwitz, og monumenter fra 22. juli 2011, samt 9/11 som de mest sentrale monumentene i vår historie. Selv om de hadde valget mellom mange andre minnesmerker. Øvelsen bekrefter hvor sentralt kollektivt minne er for vår forståelse av fortiden. Og hvordan dette er med på å forme vår tolkning av nåtiden. Den forteller også noe viktig om hvilke verdier vi ønsker å støtte opp om i fremtiden. Hvilke monumenter er spesielt viktige å bevare et minne om i fremtiden?   

Et fotografi fra fortiden kan ha mye definisjonsmakt. Det kan også et historisk narrativ. Som oftest skrevet av seierherrene. Kunne Aleppo ha blitt møtt på en annen måte hvis vi hadde husket mer om hva som skjedde i Srebrenica i 1995? Hvorfor rommer ikke folkemordet under Bosnia-krigen en større del av vår allmenne, vestlige minnekultur? Jeg eier ikke svaret. Jeg vet bare at dette er vanskelig. At det er vondt. Og at vi må møte det med mer historiebevissthet. Med mer kunnskap, og med mindre fordommer. Spesielt i en verden som kaller seg for post-faktuell. Bildet nedenfor var et av Samarhas mest sentrale i fotoutstillingen på HL-senteret. Det har følgende tittel: "1945-1995-2015. Amsterdam. A mother from Srebrenica outside Anne Frank`s house." Konturene av en ny mor, fra Syria, blir synlig. Hun bærer på en fersk, utilgivelig historie. Om noen år står hun kanskje foran samme plansje i Amsterdam, og lurer på hvorfor Anne Frank`s historie fikk bety så mye, mens hennes knapt huskes. Det eneste hun kan håpe på er at hennes historie ikke glemmes like fort.
    

Et døgn etter at vi hadde reist fra Bygdøy denne desemberdagen tikket en rørende og berørt e-post inn i innboksen min. Forfatteren var en av mine kloke elever. Tenk om verdenseliten. De med makt. De som skal beslutte og handle. De som skal sanksjonere i et ødelagt Aleppo, kunne være like reflekterte som henne? 

Hei, Marie

Det var kjempe spennende på Holocaust-museet i går. Hva husker vi, og hva glemmes? Ofte tror man at nyhetene presenterer et bredt perspektiv av hva som skjer i verden, men noen ganger glemmer de å skrive om de pårørende under ulike angrep. Dette er noe jeg merket i går. Selv om folkemordet fant sted i 1995 foregår det en rettsak i dag også. Hvor er journalistene nå, hvorfor skriver de ikke om saken? Noen ganger tenker jeg at nyhetsaviser og nyhetsartikler som VG, Aftenposten, TV2 og mange andre kun gjør en jobb for underholdning. Det at ingen har fått en straff selv etter 21 år er helt sprøtt! Tenk på de kvinnene og barna som mistet sine nære? Hvordan har de det idag? Og lever de fortsatt? Har de det bra eller ikke? Det er så grusomt å tenke på det, at jeg får en klump i halsen av å tenke på de bildene, og at kun 30% av ofrene er identifisert. Dette er noe jeg ikke klarer å akseptere, hvordan er det mulig å leve ett liv uten å vite hvor eller hvordan mannen din og eller sønnen din er? Dette er helt grusomt! Håper du kan ta opp tråden på tirsdag igjen? 

"Hard times are difficult chapters of life, but we been given the wisdom to read them right." 

Mvh 
Sana 

E-posten ble gjengitt med Sanas tillatelse. Og tråden, den tok vi opp igjen på tirsdag. Den kommer til å være en del av min historieundervisningen mange ganger i fremtiden. Aldri mer Srebrenica.