"En folkefiende" og prinsipper i et demokrati

Som lærer og menneske liker jeg å være i bevegelse. Derfor har jeg oftest hatt mitt eget lille deltidstudieprosjekt gående på si av lærermisjonen de siste semestrene. Selvsagt på gode, gamle Blindern. Dette semesteret falt valget på nordisk litteratur, og det var da jeg på nytt møtte Henrik Ibsens "En folkefiende" (1882). For en glede det var å gjenoppdage dette stykket, både som lærer og fagperson! Neste gang jeg skal undervise VG3 i norsk står lesing av "En Folkefiende" høyt på agendaen. Her er et utsnitt av mitt bidrag inn i en kvalifiseringsoppgave i NOR1300, som kan illustrere stykkets aktualitet. Både i en undervisningskontekst, og i en samtidskontekst.  

En folkefiende av Henrik Ibsen 

Mellom demokratiske overveielser og aristokratisk masseforakt 

«Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbandede, kompakte, liberale majoritet, – den er det! (…)» (Ibsen 1882: 670) Sitatet er hentet fra Tomas Stockmann, hovedkarakteren i Ibsens samfunnskritiske stykke, “En Folkefiende” (1882). Henrik Ibsen (1828-1906) har en allsidig produksjon som befester hans posisjon som Norges fremste dramatiker. “En Folkefiende” er et samtidsdrama, der en enkeltperson får hele folket mot seg, til tross for at han har rett. Stockmann raser derfor mot massenes medbestemmelse. Har han rett i sitt utsagn? I Norge er det enighet om at den beste styreformen er demokrati. Men har majoriteten alltid rett? Hvilke demokratiske prinsipper blir satt på prøve i “En Folkefiende”? 

Tragikomisk kritikk med evig aktualitet – litteraturhistorisk plassering 
Tematisk følger Ibsen Georg Brandes program om å ”sette problemer under debatt”. Verket har både et samfunnskritisk perspektiv, samtidig som Tomas Stockmann som individ står sentralt. ”Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.” (Ibsen 1882: 727). Ibsen utfordrer tradisjonelle verdier og normer han mente var undertrykkende og hyklerske. Menneskene – både mann og kvinne – måtte leve i sannhet. Kravet var i slekt med en kulturell og politisk liberalisme (Andersen 2011: 243). “En folkefiende” føyer seg inn i Henrik Ibsens kritiske og realistiske samfunnsdramaer, på lik linje med drama som “Gjengangere”, “Et Dukkehjem” og “Samfundets støtter “(1877-1882). Samtidig var Ibsen forut for sin tid da Stockmann var opptatt av det moralske aspektet ved å opplyse befolkningen om det forgiftede badevannet, i tillegg til en øyensynlig liten tiltro til fremtiden. Modernismen slo for alvor inn i begynnelsen på 1900-tallet, men som vi ser her så hadde Ibsen allerede i 1882 fokus på flere problemstillinger som stod sentralt i modernismens tidsepoke. 

“En Folkefiende” kan forståes ut fra et samtidsperspektiv, noe som befester dramaets styrke innenfor kritisk realisme. Man skulle som kunstner gå inn i sin tid, og la seg prege av den (Hemmer: 27.10.2016). Ibsen skapte “En folkefiende” i en samtid preget av store, samfunnsmessige endringer, både politisk, økonomisk og vitenskapelig. Forfatteren var preget av 1800-tallets europeiske, borgerlige selvforståelse. Borgerskapets ønske om å undertrykke alt det som truet deres egen maktposisjon fremkommer tydelig i “En folkefiende”. Det er den økonomiske friheten som er drivkraften i borgernes liv. Slik blir borgerne en innbitt forsvarer av det bestående og en forræder av sine egne, offisielt uttalte verdier (Hemmer: 27.10.2016). En slik tematikk befestes gjennom dramaets form. På den ene siden styrker formen realismeaspektet ved dramaet. Vi kan gjenkjenne kravet om objektiv virkelighetsgjengivelse gjennom realistiske skildringer og replikker. Samtidig er både retrospektiv teknikk og Ibsens særegne titteskapsteknikk tilstedeværende, slik vi så i komposisjonsanalysen. På den andre siden bryter dramaet med tiden og stedets enhet, som for eksempel overholdes i “Et Dukkehjem”. Bruddet er formmessig plassert perfekt, midt i stykket, i en tettpakket tredje akt som også rommer stykkets peripeti og anagnorisis (helten innsikt i sin egen ulykke), samt et interessant ”spill i spillet” (Malvik 2016: 39). Viktigere enn det rent formmessige er her det tematiske bruddet som impliseres. Atle Kittang har påstått at bruddet representerer en forskyvning fra doktorens ideer i fjerde akt, til de teknikkene som overfører ideene i tredje akt (Malvik 2016: 39). Med dette ønsker Ibsen å avsløre den politiske agitatoriske journalistikken som ryggløse opportunister (Malvik 2016: 39). Borgerskapets dobbeltmoral blir avslørt. Vi kan spore det brandesianske tvillingparet ”Sandhed og Frihed” som slagord, og som et uttrykk for den problematiske samtidsvirkeligheten, ”samfunnet”, dypest sett manglet et forhold til (Hemmer: 27.10.2016). 

En slik erkjennelse befester ikke bare stykket ved at det følger realismens krav om objektiv virkelighetsgjengivelse, det finnes også en forbindelse med den iboende didaktiske tendenslitteraturen (Hemmer: 27.10.2016). I “En folkefiende” blir hovedbudskapet indirekte formidlet, og budskapet har ofte en generell verdi, slik vi har sett i den tematiske analysen. På den andre siden finnes det også brudd her, som plasserer stykket lengre vekk fra sjangeren kritisk realisme. Dr. Stockmann, i likhet med flere av Ibsens andre mannlige skikkelser, fremstilles til tider i et komisk og avslørende lys. Det gjør at man kan stille spørsmålstegn ved graden av realisme (Hemmer: 27.10.2016). Det finnes flere karikerte skildringer av Stockmann, som vender han mot komedien, slik vi så i delen om persongalleri. Samtidig kan spenningen mellom det komiske og tragiske i Ibsens stykke bidra til å styrke dets troverdighet. Tomas Stockmann er ingen statisk type, og fraviker fra en realistisk ”idealtype”. Han er heller en dynamisk figur, full av ambivalens. 

Thomas Noreng har påpekt hvordan flere forskere har forstått doktor Stockmann som et bilde på Henrik Ibsen selv. Dikteren som modig viser sannheten om menneskene og samfunnet, uten å la seg skremme av publikums rasende reaksjon (Noreng 1969: 26). Kanskje var det i sin egenskap av å være både dikter og samfunnskritiker, Ibsen skrev om dr. Stockmanns pendling mellom klovneaktig naivitet og heroisk idealisme, mellom demokratiske overveielser og aristokratisk masseforakt (Malvik 2016: 36). Stykkets største styrke er kanskje nettopp hvordan det gjennom balansegangen mellom forgyllelse og forakt for demokratiet maner frem en tematikk med et moderne konfliktstoff, vel så aktuelt i dag som for 150 år siden. Ibsen-spesialisten Bjørn Hemmer mener at Ibsens stadige aktualitet henger sammen med samtidsdramaenes grunnleggende eksistensialistiske konflikter, som også angår oss moderne mennesker. 

Aktualitet i dag 
Hva er frihet? Hva er sannhet? Hva er forutsetningene for et fungerende demokrati? Dette er evig aktuelle spørsmål “En folkefiende” setter på agendaen. “Norsklæreren - Tidsskrift forspråk, litteratur og didaktikk” i samarbeid med Fritt Ord, valgte nylig (nr. 3, 2016) å anvende store deler av bladets spalteplass til å belyse ulike sider ved “En folkefiendes” aktualitet for skoleelever i 2016. Særlig rettes fokuset mot grunnlovens paragraf 100, ytringsfrihetsparagrafen. Å kunne gjennomføre og delta i frie og opplyste diskusjoner er avgjørende i det vi kaller for et deltakende demokrati (Lie 2016: 18). Det ble utfordret i dr. Stockmanns univers i 1881, og det blir i høy grad utfordret i dag. Mon tro om Ibsen hadde snudd seg i sin grav, sammen med doktor Stockmann, om han hadde bevitnet den amerikanske presidentvalgkampen som pågår akkurat nå. Spekulasjoner tilside, om mulig, gjør fenomener som ”trumpisme” doktor Stockmanns kamp mer aktuell enn noensinne. 

Litteratur 

Andersen, Per Thomas. 2001, 6. opplag 2011. Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Oslo 

Andersen, Per Thomas, Ullström Sten-Olof. 2012. ”Drama” i Litterær analyse En innføring. Red. P.T. Andersen, G. Mose og T. Norheim. s. 90-109 

Hemmer, Bjørn. ”Ibsen og det realistiske problemdrama”. Nasjonalbiblioteket. Alt om Henrik Ibsen< http://ibsen.nb.no/id/57641> 27.10.2016 
Ibsen, Henrik. 1882. “En folkefiende”. Universitetet i Oslo < http://www.ibsen.uio.no/DRVIT_Fo%7CFoht.xhtml> 20.10.2016 

Ibsen, Henrik. 2005. En folkefiende: Etterord av Niklolaj Frobenius. Gyldendal Norsk Forlag Lie, Joakim. 2016. ”En Folkefiende i lys av grunnlovens paragraf 100” i Norsklæreren. Tidsskrif for språk, litteratur og didaktikk, nr 3. 2016. Red. Ola-Matti Midttigård s. 16-19 

Malvik, Anders Skare. 2016. ”Makt og mediekritikk i Ibsens En Folkefiende” i Norsklæreren. Tidsskrif for språk, litteratur og didaktikk, nr 3. 2016. Red. Ola-Matti Midttigård s. 30-48 

Noreng, Thomas. 1969. ”En folkefiende – helt eller klovn?” i Ibsen på festspillscenen. J.W.