Demokratisk medborgerskap

"Et demokrati består ikke bare av å kreve sin rett. Det består også av å yte sin plikt. Demokratiet er dynamisk, det må skape seg selv på nytt i lys av samfunnsutviklingen og menneskene som lever i det. Demokratiet det er dere, deres kunnskap og deres engasjement."

Omtrent slik sluttet min appell til 20 ganske slitne, men også interesserte VG3 elever i historie klokken 15.40 en grå novemberdag. Undervisningsøkta hadde handlet om amerikanske historie - før og etter 8. november 2016. Og før og etter Donald Trump ble valgt til USAs 45. president. Et av foredragets sentrale spørsmål var hvorfor. Hvorfor ble valgkampen en av de mest skitne i moderne, amerikansk historie. Hvorfor betød patosretorikk og demagogi mer enn realpolitisk erfaring og logisk argumentasjon?  Hvorfor anvende ikke 50% av amerikanerne  stemmeretten sin? Hvorfor var det så få som klarte å forutsi valgresultatet? Hva er egentlig Donald Trump et symptom på? Og hvordan i all verden skal vi møte alt dette?

Spørsmålene er lange, tunge og kompliserte. Vi forsøkte å parere dem ved å diskutere oss gjennom demokratiets status, industriens status og ideologiens status i USA - nå og før. Mot slutten av foredraget stod jeg allikevel igjen og undret meg, forstår elevene egentlig hva et demokrati betyr? Deres generasjon har vokst opp i et velfungerende sosialdemokrati. Vi tar demokratiets goder for gitt, derfor er vi kanskje mer opptatt av å kreve vår rett enn å yte vår plikt. Men, hva hvis vi står ovenfor et virkelig skifte i moderne, vestlig historie? Et vendepunkt som kreve at vi tenker om igjen rundt hva det vil si å være borger i et deltakende demokrati? Det finnes en sannsynelighet for at våre barn og barnebarn må kjempe for demokratiets leverett på helt andre måter enn det vi har måttet. 

Er det nødvendigvis et onde? I meg skapte presidentvalget 8.11.2016 en voldsom uttrykkstrang. Det var noe mobiliserende over hele situasjonen. Et sterkt incentiv for flere av oss til å skape forståelsesrom, ytringsrom og handlingsrom. Er ikke nettopp slike elementer selve grunnmuren i et velfungerende demokrati? Antikkens grekere i Athen, selve demokratiets vugge, hadde et eget navn for mennesker som ikke engasjerte seg i politikken: idiot. Hvordan skal vi unngå å bli "idioter" i moderne, modne demokratier? 

Umiddelbart tenker jeg at svaret ligger i friheten. Demokrati som styreform fremelsker frihet og likhet, egenskaper som er maksimalisert i våre samfunn. Men frihet medfører også forvaltningsansvar - det er ikke bare lett. Særlig ikke i samfunn der mennesker er så frie at de står fritt til å dyrke helt ulike virkelighetsforståelser, også for hva frihet egentlig betyr. En av mine nærmeste naboer forvalter sin frihet på en inspirerende måte. Hun kaller seg for gangvei-aktivist, med god grunn. Naboen min anvender store deler av pensjonisttilværelsen til et frivillig og brennende engasjement for lokalpolitiske saker på Nesodden. Et engasjement som kommer alle beboere i området tilgode. Hva er drivkraften hennes? Kanskje rettferdighetsprinsipper. Kanskje en tro på at "grasrota" kan bety noe. 

Hvorfor er ikke flere slik som henne, tenker jeg. Må demokratiet riste i sine grunnvoller før flere av oss våkner opp fra "idiotien"? Finnes det realistiske metoder for opplæring i demokratisk medborgerskap, selv i velfungerende demokratier? Og hvordan kan jeg bidra, som lærer, som mor, som menneske - til å skape demokratibevisste medborgere? Kanskje kan jeg starte med å forvalte min demokratiske frihet på en litt mer bevisst måte. Kanskje har jeg snart ikke lenger et forvaltningsvalg, heller. Det demokratiske medborgerskapet presser seg frem, slik det alltid har gjort. For demokratier må skapes på nytt, hele tiden.