Med lærerblikk på livet - og litt til : Litteratur og følelser

Litteraturen overskrider tid og rom. Derfor er jeg så dypt fascinert. Mens historien tilbyr faktabaserte forståelsesrammer, med årsakssammenhenger og empiri. Tilbyr litteraturen et hav av empati. Litteraturen viser vei inn i ulike menneskeskjebner, og tillater oss å kjenne på deres følelser. I møtet med litterære karakterer konstruerer vi nye rammer for å bearbeide og forstå eget følelsesliv. Arbeiderklassejentas trøstesløse fortvilelse kommer nærmere. Vi kan kjenne på livskamp og situasjoner vi ellers aldri ville ha truffet i et levd liv. Dessuten - mennesker føler mye av det samme, uavhengig av tid og rom. Kontekst, kultur og samfunn vil alltid påvirke, korrigere og motivere til aksepterte følelsesuttrykk. Allikevel er det noe grunnleggende stabilt og allmennmenneskelig i det å føle. Det slo meg med full tyngde da jeg leste Johannes V. Jensens sterke prosadikt Interferens tidligere i dag. Diktet er fra 1901, men følelsene det skildrer og stemningene det bærer treffer. Også meg, et samtidsmenneske i 2016.

En av mine store helter i norsk litteraturhistorie er Amalie Skram. De stedvis groteskt, naturalistiske skildringene hun formidlet var både modige og viktige. Skrams litteratur kan forståes som et humanistisk manifest. I samtiden ble mye av hennes virke sett ned på, nærmest som en slags 1800-tallets "sosialpornografi". Fattigdom var ikke noe man snakket om, ei heller fattigdommens konsekvenser, uansett hvor sanne og tilstedeværende de var. Hun utfordret den liberale virkelighetsforståelsen, dypt rotfestet i 1870-årenes brandesianske samfunnskritikk. Skram trodde lite på individets mulighet til å endre egen situasjon uavhengig av utgangspunkt. For henne stod arv og miljø i høysetet, som menneskelige livsbetingelser urealistisk å unnslippe. Det var ikke mennesket som måtte endre seg, men samfunnet som skapte menneskers rammebetingelser. Skram hadde et pessimistisk og deterministisk menneskesyn, samtidig trodde hun mer på mennesket enn noen andre forfattere i sin samtid. Hennes litterære budskap kan forståes som en slags forløper til de sosiale reformene Johan Sverdrup og hans venstreparti brakte inn i realpolitikken få år senere. Skram oppfordret med sin litteratur mennesker til å bruke et skjønnsomt blikk. Til ikke å dømme for hardt:

Min favoritt i Skrams forfatterskap er Sjur Gabriel, som utgjør første del i Skrams berømte verk om Hellemyrsfolket. Hvorfor? Det snur opp ned på gjengse oppfatninger av 1820-talls mannen. Og introduserer oss for norsk litteraturs første moderne farsfigur, som inntar en omsorgsrolle og føler en dyp kjærlighet ovenfor sin unge sønn. Samtidig gir verket oss et rått, virkelighetsnært og usminket bilde av norske bønders fattigdom, av voldsmannen Sjur Gabriel og hans alkoholiserte kone Oline. Skram er likevel tydelig på sin nærhet til, og forståelse for det grunnleggende menneskelige i Sjur Gabriel:

Filosof Martha Nussbaum har skrevet mye om sammenhengen mellom litteratur, følelser og etikk. Blant annet i Nussbaums første artikkelsamlingen i norsk språkdrakt, Litteraturens Etikk. Følelser og forestillingsevne. Det er neppe tilfeldig at det er Irene Engelstad, en av Norges fremste Skram-forskere, som står bak den norske samlingen. Nussbaum, i likhet med Skram, vektlegger litteraturens humanisme fremfor dets evne til samfunnskritikk. I Klassekampen 2. april 2016, presenterer Irene Engelstad filosofens visjon. Nussbaum retter blikket mot den skjønnsomme leser. Forfattere kan synliggjøre og iscenesette etiske konflikter, men det er leseren som kan reflektere over disse, og bruke sin narrative forestillingsevne til å utvide sitt følelsesregister. Ved å forstå opphavet til "forbudte" følelser, som skam og avsky, kan mennesker bedre forstå mekanismer bak for eksempel sosial utstøtning. Men Nussbaums visjoner strekker seg lenger enn det rent estetiske. Litteraturen kan styrke et demokratisyn hvor mennesker er ansvarlige "verdensborgere", som trener egen empatiforståelse og tvinges forbi materialistisk egeninteresse i møtet med litteraturen. Et slikt syn er sterkt preget av de greske stoikerne, og deres syn på indre frihet.

Enkelte har kritisert Nussbaum for å være naiv i sin tro på at litterær, empatisk dannelse kan overføres i sosial handling. Empati er ingen nødvendig konsekvens av lesing, og også de tyske nazistene leste og kjente sin Goethe. På den andre siden viser flere vitenskapelige studier hvordan det finnes en sammenheng mellom vår evne til empati og skjønnlitteratur. I Norge kan Atle Skaftuns Litteraturens nytteverdi, Sylvi Penne med Litteratur og film i klasserommet og Per Thomas Andersens Fortelling og følelse: en studie i affektiv narratologi stå som gode representanter. Amalie Skram forstod litteraturens kraft allerede for 140 år siden. Det er vidsynt og imponerende. I løpet av mine studier har jeg ved flere tilfeller vært heldig nok til å få fordype meg i hennes arbeid. Første gang i et NTNU-studie om fortellerteknikker i Sjur Gabriel. Andre gang i et novellestudie på Blindern, som blant annet omhandlet Skrams novelle "Det røde gardin." Konklusjonen min, gang på gang, er at Amalie Skram hele tiden forsøker å lære den skjønnsomme leser hvordan man kan se mildt på det stygge. Hun var et gjennomgående vakkert og sårbart menneske, med en klokskap som overgår både sted, tid og rom med sin litteratur.