Lærerhverdag i bevegelse: et slag for den deltidsstuderende lærer!

Det er med et nostalgisk glimt i øyet jeg sitter klar i gymsal 2 i Fredrikkebygget på Blindern denne klare vintermorgenen en fredag i desember 2016. Stolene er like harde som jeg husket dem fra grunnfagsstudiene. Pultene er like firkanta, nervene like klare og kladdearkene like gule. Nytt av nåtiden er digital eksamen. De fleste jeg deler skjebne med sitter klare med forventningsfulle macer. Lydige venter vi på at klokka skal slå 09.00, jeg og de andre som pussig nok ser en del yngre ut enn jeg huska dem for ti år siden. Klokka ni sier macen ifra om at oppgava har åpna seg. Vi kan bruke seks svette klokketimer på å skrive alt vi veit om nordisk litteratur fra perioden mellom 1800-2000. Gitt at oppgavene faktisk treffer. Det gjør de for meg denne dagen. 

For et krafttak! For et blodslit! Tenkte jeg, full av eksamensnerver og søvnmangel uka før. Med stor lærerstilling i videregående skole ved siden av velger jeg, frivillig, å gjennomgå dette. For et privilegium, tenker jeg nå, noen slitne dager etterpå. Som lærer er man i stadig bevegelse. I møtet med glade og våkne elever. I møtet med nysgjerrige og kreative kolleger. I møtet med inspirerende fag. Mitt fag, ditt fag, våre fag - hver dag. Å tilføre fersk kunnskap gjennom videreutdanning gjør at hjulet i lærerhverdagen kan rulle litt fortere. Hvorfor? 

For meg handler det mye om dannelse. Det er en reise jeg ønsker at aldri skal ta slutt. Verken for elevene mine, eller meg selv. Når man han jobba som lærer en stund opparbeider man seg en ganske stor referanseramme. Hver dag møter vi elever og fag med denne referanserammen. Den fungere som en solid grunnmur som åpner opp for at vi kan improvisere. Tillater at vi kan tenke kreativ didaktikk og tilpassa pedagogikk i klasserommet. Den tilbyr trygghet og kontinuitet, og den kan stadig bygges på, bygges ut. Som deltidsstudent ved siden av en lærerjobb kan den samme referanserammen fungere som en stor motivasjon. En slik ramme kan tilby et gjensyn med ny og gammel kunnskap man bare kunne drømme om som purung student. Videreutdanninga åpner for at du kan bringe sammenhenger og refleksjoner inn i klasserommet, som ellers aldri ville ha blitt utfordret. Kanskje ville de ikke en gang ha eksistert? 

Kreativt eksamenskaos hos deltidsstuderende lærer

Mens jeg bruker søndagskvelden på å rydde opp i mitt kreative lesekaos, velutviklet i løpet av mange, lange lesetimer i forkant av eksamen. Tenker jeg på hvordan jeg kan bringe min nyjusterte kunnskap inn i lærerhverdagen. For en reise det siste studiehalvåret har vært! Jeg setter August Strindberg tilbake i bokhylla. Det var så fint å gjenoppdage hans Fröken Julie. Ikke minst gjennom øynene til Strindbergs store inspirasjon, Victoria Benedictsson, og hennes novelle "Ur Mörkret." Benedictsson valgte som ung kvinne å gi tapt for kvinnekampen hun kjempet så modig for med en skarp penn og et varmt hjerte. Budskapet hennes får leve videre i mine klasserom. Det skal også eventyret om den stygge andungen. Ikke bare fordi det illustrerer en stor spennvidde i sjanger og kulturhistorie. H. C. Anderssens "Den grimme ælling" har klare selvbiografiske trekk, og formidler et budskap like aktuelt i dag som i 1843. Troa på menneskers muligheter, uavhengig av klasse og sort. Og troa på at det rettferdige og gode vil skje. At det kan skje. Det bringer jeg med inn i klasserommet. 

Pär Lagerkvist vant Nobelpris i Litteratur i 1951

Midt i ryddesjauen ble jeg fristet til å flytte Lyrikkens liv til et mindre synlig sted i den andre bokhylla. Å pugge jamber og troper kan noen ganger kjennes mindre givende. Samtidig tar jeg med meg en studiereise inn i nordisk lyrikk jeg ikke ville ha vært foruten. Jo visst, jeg har da brukt mye tid på å analysere nordisk lyrikk med elever i norskfaget de siste åra. Både i tradisjonell og moderne språkdrakt. Men å få fordype seg i mestre som Sveriges Pär Lagerkvist og Edith Södergran. Eller Danmarks Rudolf Broby-Johansen og Michael Strunge. Og å få sette dem inn i meningsfulle referanserammer jeg bygger videre på. Det har vært et sant privilegium. For en glede det skal bli å piffe opp lyrikkundervisninga. Deres tekster har et like universelt budskap som alle de norske lyrikerne jeg har oppdaga på nytt gjennom studiet. Tarjei Vesaas har alltid stått høyt i min lærerbevissthet. Men det modernistiske diktet hans "Det ror og ror", skal alltid være med videre i undervisninga mi. Det samme skal Georg Johannesens dikt fra 1966, Jødisk Partisansang. For å nevne noen. 

Tematikken kunne ha vært fra i dag, i går, i morgen.
Litteratur viser opptrådte stier. Bringer mer klarsyn.

Mange av de siste tekstene jeg bærer opp i bokhylla denne kvelden tilhører litteraturens "vinglepettere". Dem finnes det mange av. Peer Gynt er kanskje Norges mest kjente. Løken med alle lagene, men ingen kjerne. Virkelig meningsfullt blir det først når studiene viser vei inn til Søren Kirkegaards karakter Johannes forføreren, i storverket Enten Eller. Da er vi dypt inne i eksistensialismen kjerne. Hva vil det si å være et menneske? Hva vil det si å ta gode valg? Visste Mikkel det, i Kongens Fald? Eller hva med Daniel Braut i Garborgs storverk Bondestudentar? Klarte Peer Gynt til sist å velge seg selv, helt ut? Eller forble han som Johannes forføreren en "kirkegaarsk" estætiker? Mang en rotløs livsnyter vil kjenne seg igjen i Peer, Johannes, Daniel og Mikkel. Også blant mine elever i 2016. Jeg kunne ha fortsatt å nevne i fleng, litteraturen er uendelig, rommer det uendelige. Fosses Morgon og Kveld minner meg om hvordan litteratur åpner stier inn i tabubelagte områder, som døden. Ibsens Dr. Stockmann i En Folkefiende viser veier inn til forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Og mine elever skal ikke være foruten Amalie Skrams humanistiske menneskesyn, formidlet gjennom litteratur skapt for å forme solidariske medmennesker.

Jeg slår altså et slag for den deltidsstuderende lærer, og all den glede og entusiasme det kan bringe med seg. Selv midt i eksamensstria. Dermed har jeg kastet meg ut i en samtidsdebatt med et dypt alvor. Blir lærere bedre lærere av mer utdanning? Og hvordan skal man skape tid til og rom for videreutdanning i en hastig skolehverdag? 

Det var en letta lektor som forlot gymsal 2 i Fredrikkebygget på Blindern litt over 15.00 på fredag. Sinnstemningen min akkurat da var todelt. Jeg var sliten, og litt knisete. Særlig fordi flere av de godt pensjonerte eksamensvaktene hadde frika litt ut, i sympati med oss som satt der foran flimrende mac-skjermer. Vi opplevde (selvsagt) teknologiske komplikasjoner. Men vi kom oss velberga ut på andre siden da snille it-menn og kvinner kom til unnsetning. Deretter følte jeg en enorm takknemlighet. I morgen er rettebunkene der fremdeles, fravær skal administreres, elever skal møte forståelse og nytt fagstoff. Men de møter det med en litt gladere, litt klokere og litt mer motivert lærer. En lærer som kjenner at lærerhverdagen stadig er i bevegelse. 

Litteratur og følelser - om å se mildt på det stygge

Litteraturen overskrider tid og rom. Derfor er jeg så dypt fascinert. Mens historien tilbyr faktabaserte forståelsesrammer, med årsakssammenhenger og empiri. Tilbyr litteraturen et hav av empati. Litteraturen viser vei inn i ulike menneskeskjebner, og tillater oss å kjenne på deres følelser. I møtet med litterære karakterer konstruerer vi nye rammer for å bearbeide og forstå eget følelsesliv. Arbeiderklassejentas trøstesløse fortvilelse kommer nærmere. Vi kan kjenne på livskamp og situasjoner vi ellers aldri ville ha truffet i et levd liv. Dessuten - mennesker føler mye av det samme, uavhengig av tid og rom. Kontekst, kultur og samfunn vil alltid påvirke, korrigere og motivere til aksepterte følelsesuttrykk. Allikevel er det noe grunnleggende stabilt og allmennmenneskelig i det å føle. Det slo meg med full tyngde da jeg leste Johannes V. Jensens sterke prosadikt Interferens tidligere i dag. Diktet er fra 1901, men følelsene det skildrer og stemningene det bærer treffer. Også meg, et samtidsmenneske i 2016.

En av mine store helter i norsk litteraturhistorie er Amalie Skram. De stedvis groteskt, naturalistiske skildringene hun formidlet var både modige og viktige. Skrams litteratur kan forståes som et humanistisk manifest. I samtiden ble mye av hennes virke sett ned på, nærmest som en slags 1800-tallets "sosialpornografi". Fattigdom var ikke noe man snakket om, ei heller fattigdommens konsekvenser, uansett hvor sanne og tilstedeværende de var. Hun utfordret den liberale virkelighetsforståelsen, dypt rotfestet i 1870-årenes brandesianske samfunnskritikk. Skram trodde lite på individets mulighet til å endre egen situasjon uavhengig av utgangspunkt. For henne stod arv og miljø i høysetet, som menneskelige livsbetingelser urealistisk å unnslippe. Det var ikke mennesket som måtte endre seg, men samfunnet som skapte menneskers rammebetingelser. Skram hadde et pessimistisk og deterministisk menneskesyn, samtidig trodde hun mer på mennesket enn noen andre forfattere i sin samtid. Hennes litterære budskap kan forståes som en slags forløper til de sosiale reformene Johan Sverdrup og hans venstreparti brakte inn i realpolitikken få år senere. Skram oppfordret med sin litteratur mennesker til å bruke et skjønnsomt blikk. Til ikke å dømme for hardt: 

Min favoritt i Skrams forfatterskap er Sjur Gabriel, som utgjør første del i Skrams berømte verk om Hellemyrsfolket. Hvorfor? Det snur opp ned på gjengse oppfatninger av 1820-talls mannen. Og introduserer oss for norsk litteraturs første moderne farsfigur, som inntar en omsorgsrolle og føler en dyp kjærlighet ovenfor sin unge sønn. Samtidig gir verket oss et rått, virkelighetsnært og usminket bilde av norske bønders fattigdom, av voldsmannen Sjur Gabriel og hans alkoholiserte kone Oline. Skram er likevel tydelig på sin nærhet til, og forståelse for det grunnleggende menneskelige i Sjur Gabriel: 

Filosof Martha Nussbaum har skrevet mye om sammenhengen mellom litteratur, følelser og etikk. Blant annet i Nussbaums første artikkelsamlingen i norsk språkdrakt, Litteraturens Etikk. Følelser og forestillingsevne. Det er neppe tilfeldig at det er Irene Engelstad, en av Norges fremste Skram-forskere, som står bak den norske samlingen. Nussbaum, i likhet med Skram, vektlegger litteraturens humanisme fremfor dets evne til samfunnskritikk. I Klassekampen 2. april 2016, presenterer Irene Engelstad filosofens visjon. Nussbaum retter blikket mot den skjønnsomme leser. Forfattere kan synliggjøre og iscenesette etiske konflikter, men det er leseren som kan reflektere over disse, og bruke sin narrative forestillingsevne til å utvide sitt følelsesregister. Ved å forstå opphavet til "forbudte" følelser, som skam og avsky, kan mennesker bedre forstå mekanismer bak for eksempel sosial utstøtning. Men Nussbaums visjoner strekker seg lenger enn det rent estetiske. Litteraturen kan styrke et demokratisyn hvor mennesker er ansvarlige "verdensborgere", som trener egen empatiforståelse og tvinges forbi materialistisk egeninteresse i møtet med litteraturen. Et slikt syn er sterkt preget av de greske stoikerne, og deres syn på indre frihet. 

Enkelte har kritisert Nussbaum for å være naiv i sin tro på at litterær, empatisk dannelse kan overføres i sosial handling. Empati er ingen nødvendig konsekvens av lesing, og også de tyske nazistene leste og kjente sin Goethe. På den andre siden viser flere vitenskapelige studier hvordan det finnes en sammenheng mellom vår evne til empati og skjønnlitteratur. I Norge kan Atle Skaftuns Litteraturens nytteverdi, Sylvi Penne med Litteratur og film i klasserommet og Per Thomas Andersens Fortelling og følelse: en studie i affektiv narratologi  stå som gode representanter. Amalie Skram forstod litteraturens kraft allerede for 140 år siden. Det er vidsynt og imponerende. I løpet av mine studier har jeg ved flere tilfeller vært heldig nok til å få fordype meg i hennes arbeid. Første gang i et NTNU-studie om fortellerteknikker i Sjur Gabriel. Andre gang i et novellestudie på Blindern, som blant annet omhandlet Skrams novelle "Det røde gardin." Konklusjonen min, gang på gang, er at Amalie Skram hele tiden forsøker å lære den skjønnsomme leser hvordan man kan se mildt på det stygge. Hun var et gjennomgående vakkert og sårbart menneske, med en klokskap som overgår både sted, tid og rom med sin litteratur.     

"Until we invent thelepathy, books are our best choice for understanding the rest of humanity." - Christofer Paolini