Denne Dag, Et Liv - En Astrid Lindgren-biografi

Denne Dag, Et Liv - En Astrid Lindgren-biografi by Jens Andersen
My rating: 5 of 5 stars

“I drømme løper vi av og til rundt og leter. Det er noe vi må finne. Og vi har det så travelt. Vi løper i redsel, og leter og leter mens angsten vokser, men aldri finner vi det vi leter etter. Alt er forgjeves” (Vi på Saltkråkan 1964, s. 237).

Sitatet stammer fra et av de mange litterære univers Astrid Lindgren rakk å skape gjennom “sin korte tid her på jorda”, ifølge forfatteren selv. Teksten kunne ha vært hentet rett fra en av det gamle testamentets mest poetiske stykker, "Forkynneren". I siste del av "Vi på Saltkråkan" kommer en voksen forteller til syne midt i skjærgårdsidyllen, med en eksistensiell grunnopplevelse formulert like lyrisk som i de mest udødelige og sprengbare tekstene vi mennesker kjenner.

Kanskje er det nettopp dette som fanget meg så sterk i "Denne Dag, Et Liv", en medrivende biografi om Astrid Lindgren (1907-2002), forfattet av danske Jens Andersen. Jeg utsatte i det lengste å høre ferdig lydboka, vakkert innlest på norsk av Inger Teien. Straks jeg var ferdig, måtte jeg lytte til den igjen. Om den bare kunne ha vært dobbelt så lang! Astrid Lindgrens enorme kapasitet til å balansere mellom livets mørke og lyse sider, med stor integritet, varme og handlekraft, er dypt inspirerende. Andersen gir et helhjertet, innsiktsfullt portrett av en av verdens mest kjente barnebokforfattere.

Ikke bare er det rørende å lære historien bak alle Lindgrens litterære univers. En forståelse for hvordan det har vært mulig for Lindgren å skape udødelige figurer som Jonatan og Kavring og Pippi og Tjorven og Ronja og Mio og Emil, og alle de andre vi tar for gitt som en del av vår mest sentrale kulturarv. Forøvrig startet ikke Lindgren sin forfatterkarriere før hun nærmet seg 40. Hva hun klarte å utrette av litterære prestasjoner de neste 30-40 årene av sitt voksne liv, er utrolig. Arbeidsmoralen og kompromissløsheten alene, er noe vil alle kan ta lærdom av.

Særlig fengende var det å forstå mer av Astrid Lindgrens vesen, og livsvalg. Levende formidlet gjennom brev og dagbøker, intervjuer og taler. Lindgren var et menneske, en kvinne, som etterhvert fikk mye makt. Jeg kan ikke huske å ha lest om andre mennesker, som forvaltet makten klokere eller mer handlekraftig enn hun gjorde. Som filantrop, som humanist, som debattant, som journalist, som mor, som kvinne, som brevvenn, som forkjemper for barn og dyrs rettigheter, som forfatter skinner hennes livsfilosofi gjennom i alt hun foretok seg. Det forstår jeg som at hun møtte verden og livet “nedenfra og opp”. Evnen til å se, forstå og handle gjennom de svakes blikk. Evnen til å forbli rotfestet og engasjert på andres vegne, også når egen karriere svevet eventyrlig avsted. Astrid Lindgren ser ut til å ha vært ett av disse unike menneskene med ukrenkelig integritet, som klarte å gripe tak i sin egen og livets sårbarhet, anerkjenne den, og handle deretter.

Du, så mye jeg lærte av denne biografien! Boken flyter over av vakre sitater, rørende brevvekslinger og nyanserte resonnementer. Etter sin første graviditet som 19 åring, og påfølgende erfaring med og måtte gi slipp på sitt eget barn, ble Lindgren formet som utrettelig forkjemper for barns rettigheter. I 1933 ble hun inspirert av den libanesiske dikteren Kahlil Gibrans bok "Profeten". Sitatet fra boka, som Astrid skrev ned i en notatbok dette året, kan forstås som en rettesnor for hennes forfatterskap, og mye av hennes engasjement:

“Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre, med egne lengsler. De kommer gjennom dere, men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke. Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker. For de har egne tanker. Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler, for deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer. Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere. For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går.”

Ved å ta barna på dypeste alvor, åpnet Lindgren opp rom med lov til å sette ord på livets mørke sider. Utformet på barns premisser, men like aktuelt for alle som lever. “Denne dagen, et liv, er å vite og erkjenne at døden alltid vil være en del av livet. Ingenting varer evig”. Lindgren nølte ikke med å vende intens livsglede til dyp, kullsvart sorg i sine litterære univers. I mange av de mest kjente barnebøkene skildres sorgens realitet og ensomhetens nødvendighet, med troverdig intensitet.

Var det ikke nettopp Astrids bevissthet om livets forgjengelighet, som gjorde at hun klarte å leve et så rikt og gnistrende liv? At hun klarte å få mest mulig, og det beste ut av sin korte tid her på jorda? Inget annet sted i biografien fremkommer dette tydeligere enn i et av de siste kapitlene, min favorittdel: “Livet og leken”. I vår egen samtid, hvor stadig flere mennesker blir ensomme - midt i en hypersosial, digital "virkelighet", kunne vi alle ha trengt en Astrid Lindgren. Heldigvis har hun etterlatt seg en overdådig litterær arv, som vi alltid kan vende tilbake til. Livet kan være flyktig, ensomt og forbigående, men også dypt meningsgivende og fullt av glede.

“Noen ganger er det som om livet valgte ut en av sine dager og sa: Du skal få alt! Du skal bli en av de rosenrøde dagene som skimrer i minnet når alt annet er glemt. Dette er en slik dag” (Vi på Saltkråkan 1964, s. 247).

Skal du lese èn biografi i 2018? Les denne!

View all my reviews

Ur mörkret by Victoria Benedictsson
My rating: 5 of 5 stars

”För dig har jag varken varit man eller kvinna, bara en levande varelse; och därför kunde du bli min vän. Hade jag i dina ögon varit en kvinna, skulle också du ha föraktat mig.”

Samme år som Victoria Benedictsson skrev "Ur Mörkret" valgte hun å ta sitt eget liv. Benedictsson var en viktig inspirasjonskilde til August Strindbergs "Fröken Julie." Jeg forstår hvorfor Strindberg lot seg inspirere. Dette er en sterk skildring av kvinners stilling i Norden mot slutten av 1800-tallet. Benedictsson fremstår som en modig forfatterinne, med et uendelig poetisk språk, og med en viktig stemme i kvinnekampen hun selv ga tapt for. Anbefales på det varmeste.

View all my reviews

Litteratur og følelser - om å se mildt på det stygge

Litteraturen overskrider tid og rom. Derfor er jeg så dypt fascinert. Mens historien tilbyr faktabaserte forståelsesrammer, med årsakssammenhenger og empiri. Tilbyr litteraturen et hav av empati. Litteraturen viser vei inn i ulike menneskeskjebner, og tillater oss å kjenne på deres følelser. I møtet med litterære karakterer konstruerer vi nye rammer for å bearbeide og forstå eget følelsesliv. Arbeiderklassejentas trøstesløse fortvilelse kommer nærmere. Vi kan kjenne på livskamp og situasjoner vi ellers aldri ville ha truffet i et levd liv. Dessuten - mennesker føler mye av det samme, uavhengig av tid og rom. Kontekst, kultur og samfunn vil alltid påvirke, korrigere og motivere til aksepterte følelsesuttrykk. Allikevel er det noe grunnleggende stabilt og allmennmenneskelig i det å føle. Det slo meg med full tyngde da jeg leste Johannes V. Jensens sterke prosadikt Interferens tidligere i dag. Diktet er fra 1901, men følelsene det skildrer og stemningene det bærer treffer. Også meg, et samtidsmenneske i 2016.

En av mine store helter i norsk litteraturhistorie er Amalie Skram. De stedvis groteskt, naturalistiske skildringene hun formidlet var både modige og viktige. Skrams litteratur kan forståes som et humanistisk manifest. I samtiden ble mye av hennes virke sett ned på, nærmest som en slags 1800-tallets "sosialpornografi". Fattigdom var ikke noe man snakket om, ei heller fattigdommens konsekvenser, uansett hvor sanne og tilstedeværende de var. Hun utfordret den liberale virkelighetsforståelsen, dypt rotfestet i 1870-årenes brandesianske samfunnskritikk. Skram trodde lite på individets mulighet til å endre egen situasjon uavhengig av utgangspunkt. For henne stod arv og miljø i høysetet, som menneskelige livsbetingelser urealistisk å unnslippe. Det var ikke mennesket som måtte endre seg, men samfunnet som skapte menneskers rammebetingelser. Skram hadde et pessimistisk og deterministisk menneskesyn, samtidig trodde hun mer på mennesket enn noen andre forfattere i sin samtid. Hennes litterære budskap kan forståes som en slags forløper til de sosiale reformene Johan Sverdrup og hans venstreparti brakte inn i realpolitikken få år senere. Skram oppfordret med sin litteratur mennesker til å bruke et skjønnsomt blikk. Til ikke å dømme for hardt: 

Min favoritt i Skrams forfatterskap er Sjur Gabriel, som utgjør første del i Skrams berømte verk om Hellemyrsfolket. Hvorfor? Det snur opp ned på gjengse oppfatninger av 1820-talls mannen. Og introduserer oss for norsk litteraturs første moderne farsfigur, som inntar en omsorgsrolle og føler en dyp kjærlighet ovenfor sin unge sønn. Samtidig gir verket oss et rått, virkelighetsnært og usminket bilde av norske bønders fattigdom, av voldsmannen Sjur Gabriel og hans alkoholiserte kone Oline. Skram er likevel tydelig på sin nærhet til, og forståelse for det grunnleggende menneskelige i Sjur Gabriel: 

Filosof Martha Nussbaum har skrevet mye om sammenhengen mellom litteratur, følelser og etikk. Blant annet i Nussbaums første artikkelsamlingen i norsk språkdrakt, Litteraturens Etikk. Følelser og forestillingsevne. Det er neppe tilfeldig at det er Irene Engelstad, en av Norges fremste Skram-forskere, som står bak den norske samlingen. Nussbaum, i likhet med Skram, vektlegger litteraturens humanisme fremfor dets evne til samfunnskritikk. I Klassekampen 2. april 2016, presenterer Irene Engelstad filosofens visjon. Nussbaum retter blikket mot den skjønnsomme leser. Forfattere kan synliggjøre og iscenesette etiske konflikter, men det er leseren som kan reflektere over disse, og bruke sin narrative forestillingsevne til å utvide sitt følelsesregister. Ved å forstå opphavet til "forbudte" følelser, som skam og avsky, kan mennesker bedre forstå mekanismer bak for eksempel sosial utstøtning. Men Nussbaums visjoner strekker seg lenger enn det rent estetiske. Litteraturen kan styrke et demokratisyn hvor mennesker er ansvarlige "verdensborgere", som trener egen empatiforståelse og tvinges forbi materialistisk egeninteresse i møtet med litteraturen. Et slikt syn er sterkt preget av de greske stoikerne, og deres syn på indre frihet. 

Enkelte har kritisert Nussbaum for å være naiv i sin tro på at litterær, empatisk dannelse kan overføres i sosial handling. Empati er ingen nødvendig konsekvens av lesing, og også de tyske nazistene leste og kjente sin Goethe. På den andre siden viser flere vitenskapelige studier hvordan det finnes en sammenheng mellom vår evne til empati og skjønnlitteratur. I Norge kan Atle Skaftuns Litteraturens nytteverdi, Sylvi Penne med Litteratur og film i klasserommet og Per Thomas Andersens Fortelling og følelse: en studie i affektiv narratologi  stå som gode representanter. Amalie Skram forstod litteraturens kraft allerede for 140 år siden. Det er vidsynt og imponerende. I løpet av mine studier har jeg ved flere tilfeller vært heldig nok til å få fordype meg i hennes arbeid. Første gang i et NTNU-studie om fortellerteknikker i Sjur Gabriel. Andre gang i et novellestudie på Blindern, som blant annet omhandlet Skrams novelle "Det røde gardin." Konklusjonen min, gang på gang, er at Amalie Skram hele tiden forsøker å lære den skjønnsomme leser hvordan man kan se mildt på det stygge. Hun var et gjennomgående vakkert og sårbart menneske, med en klokskap som overgår både sted, tid og rom med sin litteratur.     

"Until we invent thelepathy, books are our best choice for understanding the rest of humanity." - Christofer Paolini