Denne Dag, Et Liv - En Astrid Lindgren-biografi

Denne Dag, Et Liv - En Astrid Lindgren-biografi by Jens Andersen
My rating: 5 of 5 stars

“I drømme løper vi av og til rundt og leter. Det er noe vi må finne. Og vi har det så travelt. Vi løper i redsel, og leter og leter mens angsten vokser, men aldri finner vi det vi leter etter. Alt er forgjeves” (Vi på Saltkråkan 1964, s. 237).

Sitatet stammer fra et av de mange litterære univers Astrid Lindgren rakk å skape gjennom “sin korte tid her på jorda”, ifølge forfatteren selv. Teksten kunne ha vært hentet rett fra en av det gamle testamentets mest poetiske stykker, "Forkynneren". I siste del av "Vi på Saltkråkan" kommer en voksen forteller til syne midt i skjærgårdsidyllen, med en eksistensiell grunnopplevelse formulert like lyrisk som i de mest udødelige og sprengbare tekstene vi mennesker kjenner.

Kanskje er det nettopp dette som fanget meg så sterk i "Denne Dag, Et Liv", en medrivende biografi om Astrid Lindgren (1907-2002), forfattet av danske Jens Andersen. Jeg utsatte i det lengste å høre ferdig lydboka, vakkert innlest på norsk av Inger Teien. Straks jeg var ferdig, måtte jeg lytte til den igjen. Om den bare kunne ha vært dobbelt så lang! Astrid Lindgrens enorme kapasitet til å balansere mellom livets mørke og lyse sider, med stor integritet, varme og handlekraft, er dypt inspirerende. Andersen gir et helhjertet, innsiktsfullt portrett av en av verdens mest kjente barnebokforfattere.

Ikke bare er det rørende å lære historien bak alle Lindgrens litterære univers. En forståelse for hvordan det har vært mulig for Lindgren å skape udødelige figurer som Jonatan og Kavring og Pippi og Tjorven og Ronja og Mio og Emil, og alle de andre vi tar for gitt som en del av vår mest sentrale kulturarv. Forøvrig startet ikke Lindgren sin forfatterkarriere før hun nærmet seg 40. Hva hun klarte å utrette av litterære prestasjoner de neste 30-40 årene av sitt voksne liv, er utrolig. Arbeidsmoralen og kompromissløsheten alene, er noe vil alle kan ta lærdom av.

Særlig fengende var det å forstå mer av Astrid Lindgrens vesen, og livsvalg. Levende formidlet gjennom brev og dagbøker, intervjuer og taler. Lindgren var et menneske, en kvinne, som etterhvert fikk mye makt. Jeg kan ikke huske å ha lest om andre mennesker, som forvaltet makten klokere eller mer handlekraftig enn hun gjorde. Som filantrop, som humanist, som debattant, som journalist, som mor, som kvinne, som brevvenn, som forkjemper for barn og dyrs rettigheter, som forfatter skinner hennes livsfilosofi gjennom i alt hun foretok seg. Det forstår jeg som at hun møtte verden og livet “nedenfra og opp”. Evnen til å se, forstå og handle gjennom de svakes blikk. Evnen til å forbli rotfestet og engasjert på andres vegne, også når egen karriere svevet eventyrlig avsted. Astrid Lindgren ser ut til å ha vært ett av disse unike menneskene med ukrenkelig integritet, som klarte å gripe tak i sin egen og livets sårbarhet, anerkjenne den, og handle deretter.

Du, så mye jeg lærte av denne biografien! Boken flyter over av vakre sitater, rørende brevvekslinger og nyanserte resonnementer. Etter sin første graviditet som 19 åring, og påfølgende erfaring med og måtte gi slipp på sitt eget barn, ble Lindgren formet som utrettelig forkjemper for barns rettigheter. I 1933 ble hun inspirert av den libanesiske dikteren Kahlil Gibrans bok "Profeten". Sitatet fra boka, som Astrid skrev ned i en notatbok dette året, kan forstås som en rettesnor for hennes forfatterskap, og mye av hennes engasjement:

“Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre, med egne lengsler. De kommer gjennom dere, men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke. Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker. For de har egne tanker. Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler, for deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer. Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere. For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går.”

Ved å ta barna på dypeste alvor, åpnet Lindgren opp rom med lov til å sette ord på livets mørke sider. Utformet på barns premisser, men like aktuelt for alle som lever. “Denne dagen, et liv, er å vite og erkjenne at døden alltid vil være en del av livet. Ingenting varer evig”. Lindgren nølte ikke med å vende intens livsglede til dyp, kullsvart sorg i sine litterære univers. I mange av de mest kjente barnebøkene skildres sorgens realitet og ensomhetens nødvendighet, med troverdig intensitet.

Var det ikke nettopp Astrids bevissthet om livets forgjengelighet, som gjorde at hun klarte å leve et så rikt og gnistrende liv? At hun klarte å få mest mulig, og det beste ut av sin korte tid her på jorda? Inget annet sted i biografien fremkommer dette tydeligere enn i et av de siste kapitlene, min favorittdel: “Livet og leken”. I vår egen samtid, hvor stadig flere mennesker blir ensomme - midt i en hypersosial, digital "virkelighet", kunne vi alle ha trengt en Astrid Lindgren. Heldigvis har hun etterlatt seg en overdådig litterær arv, som vi alltid kan vende tilbake til. Livet kan være flyktig, ensomt og forbigående, men også dypt meningsgivende og fullt av glede.

“Noen ganger er det som om livet valgte ut en av sine dager og sa: Du skal få alt! Du skal bli en av de rosenrøde dagene som skimrer i minnet når alt annet er glemt. Dette er en slik dag” (Vi på Saltkråkan 1964, s. 247).

Skal du lese èn biografi i 2018? Les denne!

View all my reviews

Vennskapets pris by Kjell Askildsen
My rating: 5 of 5 stars

Kjell Askildsen må leses sakte. Og om igjen. Mange ganger. Vennskapets pris er ikke den beste novellesamlinga jeg har lest av ham. Likevel er samlinga Askildsen helt ut. Både i stil og tematikk. Derfor kan jeg anbefale samlinga på det varmeste. Språket er minimalistisk og anti-patetisk. Det fremstår som nøkternt, samtidig som den har en ladet undertekst. Askildsen overlater leserne i et rom fullt av antydninger, og dette liker jeg så godt! Vi må selv dikte fortsettelser, tolke enkeltords betydninger og finne en moral. Fortellerstemmen er amoralsk. Det gjør budskapet sterkere fordi vi som lesere eier det fullt ut. Flere av novellene gjorde inntrykk. I ”Georg” er det uvisst om jeg-personen er alene med seg selv på en mørk pub, eller sammen med en faktisk person ved navn Georg. Er dette jeg-personens samvittighet? Eller, er han alvorlig psykisk syk? Det vi får vite er at jeget er alene om dommen over seg selv, sine egne valg og handlinger. Vi får føle på angeren og resignasjonen i det øyeblikket det er for sent å ta tiden tilbake. I det det er for sent å ta ordene tilbake.

Tittelnovella ”Vennskapets pris” satte dype spor i meg. Midt i den lett ironiske misantropien Askildsen er så kjent for, skildrer novella en sterk tro på menneskelige relasjoner. Og på kraften et vennskap kan ha, selv etter mange år uten kontakt. To venner treffes igjen etter mange års fravær. De deler en middag. Mangel på kommunikasjon under måltidet skaper dyp frustrasjon for jeg-personen. Vendepunktet kommer da jeg-personen innser båndet de to fremdeles deler: ”Da hun hadde fjernet seg, sa han at det var så lenge siden sist, og at mens han hadde sittet og ventet på meg, hadde han tenkt at det kanskje var for lenge siden og at vi kanskje ikke ville kjenne hverandre igjen, at vi kanskje hadde endret vårt selvbilde, for det var jo bare rimelig at vi hadde forandret oss, i hvert fall i forhold til hverandre, siden den gjensidige påvirkningen jo hadde opphørt.” I løpet av de siste renskårne replikkene de to mennene deler i novella, treffer en innsikt jeget (og oss) med stor styrke: de to vennene påvirker hverandre gjensidig, fremdeles. Som om årene imellom aldri hadde eksistert. Ethvert vennskap har en pris. De fleste relasjoner med sterke bånd etterlater dype spor, mer eller mindre bevisst.


View all my reviews

Aldri mer Srebrenica. Hva husker vi, hva glemmes?

En klar formiddag på Bygdøy ble jeg og mine historieelever i VG3 revet ut av en ellers harmonisk, norsk førjulstid. Turen gikk til Holocaust-senteret. Vi skulle overvære undervisningsopplegget "Etter Srebrenica - folkemord og minnekultur" i regi av Den kulturelle skolesekken. Opplegget traff. Skikkelig. En liten uke etter vårt besøk ble kunnskapen vi møtte på HL-senteret smertefull aktuell. Bilder fra et ødelagt Aleppo haglet inn over oss fra alle mediekanaler. Barn uten rettsvern, regjeringsstyrker uten moral. Et internasjonalt samfunn uten handlekraft. Fra skjermene skriker et sårt spørsmål: "Lærte vi ingenting etter Srebrenica?"

Under Bosnia-krigen (1992-1995) erklærte FN at byen Srebrenica var en av seks "sikre soner" i Bosnia-Hercegovina. Byen ble tilfluktssted for tusenvis av flyktninger. 11. juli 1995 tok bosnisk-serbiske styrker kontroll over byen. De drepte rundt 8.000 muslimske menn og gutter i løpet av få dager. FN-styrkene grep ikke inn. Deres lik ble begravet i massegraver. Massakren har i etterkant blitt erklært som folkemord av FNs internasjonale domstol i Haag. Srebrenica-massakren omtales som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie.

Flyktningeleir i Srebrenica, invadert av duer. Elevene 
valgte ut bildet i kraft av sin symbolverdi. 

Hvorfor gjorde ikke FN mer for
å stanse grusomhetene? 

HL-senteret introduserte oss til Srebrenicas uendelig triste historie gjennom en rekke dokumentariske fotografier tatt av den anerkjente, bosniske fotografen Tarik Samarha. Bildene ble tatt under utgravningen av massegravene i 2002 og 2003. Jeg kunne umiddelbart se på bleke, betenkte, storøyde elever at bildene fenget. Dette gjorde vondt, og formidlet historier de ikke var godt kjent med fra før av. Hvorfor ikke? Slo det meg, deretter. Hvorfor er ikke elevene bedre kjent med det største massemordet i europeiske etterkrigshistorie? Svaret er sammensatt. Folkemordet fra 1995 er ferskt, sårene fremdeles friske. Rettsoppgjøret pågår enda. Levde liv lider fremdeles. Det blir ekstra hjerteskjærende da vi i anno horribilis 2016, midt under Syria-krigens største humanitære katastrofe, bevitner ofre for folkemordet fra 1995. De anvender sin ytringsfrihet til å spørre oss om vi husker de utilgivelige feil som ble begått i Srebrenica i møtet med et ødelagt Aleppo. 

People in Sarajevo, itself besieged during the Bosnian War, gathered to
protest at the bloodshed in Aleppo (bbc.no).

Hva husker vi? Hva glemmes? Etter besøket i Shamaras gripende fotoutstilling, tok vår dyktige omviser oss med inn i et praktisk undervisningsopplegg. Historie og minnekultur stod i fokus. Et av spørsmålene vi diskuterte var hva som er årsakene til at vi husker og vet så mye om Holocaust, men mindre om andre folkemord. For eksempel grusomhetene i Srebrenica. Elevene fikk utdelt en rekke bildekort som avbildet sentrale, historiske minnesmerker i vestlig kultur det siste hundreåret. Nesten alle elevgruppene valgte ut avbildninger av porten inn til Auschwitz, og monumenter fra 22. juli 2011, samt 9/11 som de mest sentrale monumentene i vår historie. Selv om de hadde valget mellom mange andre minnesmerker. Øvelsen bekrefter hvor sentralt kollektivt minne er for vår forståelse av fortiden. Og hvordan dette er med på å forme vår tolkning av nåtiden. Den forteller også noe viktig om hvilke verdier vi ønsker å støtte opp om i fremtiden. Hvilke monumenter er spesielt viktige å bevare et minne om i fremtiden?   

Et fotografi fra fortiden kan ha mye definisjonsmakt. Det kan også et historisk narrativ. Som oftest skrevet av seierherrene. Kunne Aleppo ha blitt møtt på en annen måte hvis vi hadde husket mer om hva som skjedde i Srebrenica i 1995? Hvorfor rommer ikke folkemordet under Bosnia-krigen en større del av vår allmenne, vestlige minnekultur? Jeg eier ikke svaret. Jeg vet bare at dette er vanskelig. At det er vondt. Og at vi må møte det med mer historiebevissthet. Med mer kunnskap, og med mindre fordommer. Spesielt i en verden som kaller seg for post-faktuell. Bildet nedenfor var et av Samarhas mest sentrale i fotoutstillingen på HL-senteret. Det har følgende tittel: "1945-1995-2015. Amsterdam. A mother from Srebrenica outside Anne Frank`s house." Konturene av en ny mor, fra Syria, blir synlig. Hun bærer på en fersk, utilgivelig historie. Om noen år står hun kanskje foran samme plansje i Amsterdam, og lurer på hvorfor Anne Frank`s historie fikk bety så mye, mens hennes knapt huskes. Det eneste hun kan håpe på er at hennes historie ikke glemmes like fort.
    

Et døgn etter at vi hadde reist fra Bygdøy denne desemberdagen tikket en rørende og berørt e-post inn i innboksen min. Forfatteren var en av mine kloke elever. Tenk om verdenseliten. De med makt. De som skal beslutte og handle. De som skal sanksjonere i et ødelagt Aleppo, kunne være like reflekterte som henne? 

Hei, Marie

Det var kjempe spennende på Holocaust-museet i går. Hva husker vi, og hva glemmes? Ofte tror man at nyhetene presenterer et bredt perspektiv av hva som skjer i verden, men noen ganger glemmer de å skrive om de pårørende under ulike angrep. Dette er noe jeg merket i går. Selv om folkemordet fant sted i 1995 foregår det en rettsak i dag også. Hvor er journalistene nå, hvorfor skriver de ikke om saken? Noen ganger tenker jeg at nyhetsaviser og nyhetsartikler som VG, Aftenposten, TV2 og mange andre kun gjør en jobb for underholdning. Det at ingen har fått en straff selv etter 21 år er helt sprøtt! Tenk på de kvinnene og barna som mistet sine nære? Hvordan har de det idag? Og lever de fortsatt? Har de det bra eller ikke? Det er så grusomt å tenke på det, at jeg får en klump i halsen av å tenke på de bildene, og at kun 30% av ofrene er identifisert. Dette er noe jeg ikke klarer å akseptere, hvordan er det mulig å leve ett liv uten å vite hvor eller hvordan mannen din og eller sønnen din er? Dette er helt grusomt! Håper du kan ta opp tråden på tirsdag igjen? 

"Hard times are difficult chapters of life, but we been given the wisdom to read them right." 

Mvh 
Sana 

E-posten ble gjengitt med Sanas tillatelse. Og tråden, den tok vi opp igjen på tirsdag. Den kommer til å være en del av min historieundervisningen mange ganger i fremtiden. Aldri mer Srebrenica. 

Ur mörkret by Victoria Benedictsson
My rating: 5 of 5 stars

”För dig har jag varken varit man eller kvinna, bara en levande varelse; och därför kunde du bli min vän. Hade jag i dina ögon varit en kvinna, skulle också du ha föraktat mig.”

Samme år som Victoria Benedictsson skrev "Ur Mörkret" valgte hun å ta sitt eget liv. Benedictsson var en viktig inspirasjonskilde til August Strindbergs "Fröken Julie." Jeg forstår hvorfor Strindberg lot seg inspirere. Dette er en sterk skildring av kvinners stilling i Norden mot slutten av 1800-tallet. Benedictsson fremstår som en modig forfatterinne, med et uendelig poetisk språk, og med en viktig stemme i kvinnekampen hun selv ga tapt for. Anbefales på det varmeste.

View all my reviews

Litteratur og følelser - om å se mildt på det stygge

Litteraturen overskrider tid og rom. Derfor er jeg så dypt fascinert. Mens historien tilbyr faktabaserte forståelsesrammer, med årsakssammenhenger og empiri. Tilbyr litteraturen et hav av empati. Litteraturen viser vei inn i ulike menneskeskjebner, og tillater oss å kjenne på deres følelser. I møtet med litterære karakterer konstruerer vi nye rammer for å bearbeide og forstå eget følelsesliv. Arbeiderklassejentas trøstesløse fortvilelse kommer nærmere. Vi kan kjenne på livskamp og situasjoner vi ellers aldri ville ha truffet i et levd liv. Dessuten - mennesker føler mye av det samme, uavhengig av tid og rom. Kontekst, kultur og samfunn vil alltid påvirke, korrigere og motivere til aksepterte følelsesuttrykk. Allikevel er det noe grunnleggende stabilt og allmennmenneskelig i det å føle. Det slo meg med full tyngde da jeg leste Johannes V. Jensens sterke prosadikt Interferens tidligere i dag. Diktet er fra 1901, men følelsene det skildrer og stemningene det bærer treffer. Også meg, et samtidsmenneske i 2016.

En av mine store helter i norsk litteraturhistorie er Amalie Skram. De stedvis groteskt, naturalistiske skildringene hun formidlet var både modige og viktige. Skrams litteratur kan forståes som et humanistisk manifest. I samtiden ble mye av hennes virke sett ned på, nærmest som en slags 1800-tallets "sosialpornografi". Fattigdom var ikke noe man snakket om, ei heller fattigdommens konsekvenser, uansett hvor sanne og tilstedeværende de var. Hun utfordret den liberale virkelighetsforståelsen, dypt rotfestet i 1870-årenes brandesianske samfunnskritikk. Skram trodde lite på individets mulighet til å endre egen situasjon uavhengig av utgangspunkt. For henne stod arv og miljø i høysetet, som menneskelige livsbetingelser urealistisk å unnslippe. Det var ikke mennesket som måtte endre seg, men samfunnet som skapte menneskers rammebetingelser. Skram hadde et pessimistisk og deterministisk menneskesyn, samtidig trodde hun mer på mennesket enn noen andre forfattere i sin samtid. Hennes litterære budskap kan forståes som en slags forløper til de sosiale reformene Johan Sverdrup og hans venstreparti brakte inn i realpolitikken få år senere. Skram oppfordret med sin litteratur mennesker til å bruke et skjønnsomt blikk. Til ikke å dømme for hardt: 

Min favoritt i Skrams forfatterskap er Sjur Gabriel, som utgjør første del i Skrams berømte verk om Hellemyrsfolket. Hvorfor? Det snur opp ned på gjengse oppfatninger av 1820-talls mannen. Og introduserer oss for norsk litteraturs første moderne farsfigur, som inntar en omsorgsrolle og føler en dyp kjærlighet ovenfor sin unge sønn. Samtidig gir verket oss et rått, virkelighetsnært og usminket bilde av norske bønders fattigdom, av voldsmannen Sjur Gabriel og hans alkoholiserte kone Oline. Skram er likevel tydelig på sin nærhet til, og forståelse for det grunnleggende menneskelige i Sjur Gabriel: 

Filosof Martha Nussbaum har skrevet mye om sammenhengen mellom litteratur, følelser og etikk. Blant annet i Nussbaums første artikkelsamlingen i norsk språkdrakt, Litteraturens Etikk. Følelser og forestillingsevne. Det er neppe tilfeldig at det er Irene Engelstad, en av Norges fremste Skram-forskere, som står bak den norske samlingen. Nussbaum, i likhet med Skram, vektlegger litteraturens humanisme fremfor dets evne til samfunnskritikk. I Klassekampen 2. april 2016, presenterer Irene Engelstad filosofens visjon. Nussbaum retter blikket mot den skjønnsomme leser. Forfattere kan synliggjøre og iscenesette etiske konflikter, men det er leseren som kan reflektere over disse, og bruke sin narrative forestillingsevne til å utvide sitt følelsesregister. Ved å forstå opphavet til "forbudte" følelser, som skam og avsky, kan mennesker bedre forstå mekanismer bak for eksempel sosial utstøtning. Men Nussbaums visjoner strekker seg lenger enn det rent estetiske. Litteraturen kan styrke et demokratisyn hvor mennesker er ansvarlige "verdensborgere", som trener egen empatiforståelse og tvinges forbi materialistisk egeninteresse i møtet med litteraturen. Et slikt syn er sterkt preget av de greske stoikerne, og deres syn på indre frihet. 

Enkelte har kritisert Nussbaum for å være naiv i sin tro på at litterær, empatisk dannelse kan overføres i sosial handling. Empati er ingen nødvendig konsekvens av lesing, og også de tyske nazistene leste og kjente sin Goethe. På den andre siden viser flere vitenskapelige studier hvordan det finnes en sammenheng mellom vår evne til empati og skjønnlitteratur. I Norge kan Atle Skaftuns Litteraturens nytteverdi, Sylvi Penne med Litteratur og film i klasserommet og Per Thomas Andersens Fortelling og følelse: en studie i affektiv narratologi  stå som gode representanter. Amalie Skram forstod litteraturens kraft allerede for 140 år siden. Det er vidsynt og imponerende. I løpet av mine studier har jeg ved flere tilfeller vært heldig nok til å få fordype meg i hennes arbeid. Første gang i et NTNU-studie om fortellerteknikker i Sjur Gabriel. Andre gang i et novellestudie på Blindern, som blant annet omhandlet Skrams novelle "Det røde gardin." Konklusjonen min, gang på gang, er at Amalie Skram hele tiden forsøker å lære den skjønnsomme leser hvordan man kan se mildt på det stygge. Hun var et gjennomgående vakkert og sårbart menneske, med en klokskap som overgår både sted, tid og rom med sin litteratur.     

"Until we invent thelepathy, books are our best choice for understanding the rest of humanity." - Christofer Paolini