Vennskapets pris by Kjell Askildsen
My rating: 5 of 5 stars

Kjell Askildsen må leses sakte. Og om igjen. Mange ganger. Vennskapets pris er ikke den beste novellesamlinga jeg har lest av ham. Likevel er samlinga Askildsen helt ut. Både i stil og tematikk. Derfor kan jeg anbefale samlinga på det varmeste. Språket er minimalistisk og anti-patetisk. Det fremstår som nøkternt, samtidig som den har en ladet undertekst. Askildsen overlater leserne i et rom fullt av antydninger, og dette liker jeg så godt! Vi må selv dikte fortsettelser, tolke enkeltords betydninger og finne en moral. Fortellerstemmen er amoralsk. Det gjør budskapet sterkere fordi vi som lesere eier det fullt ut. Flere av novellene gjorde inntrykk. I ”Georg” er det uvisst om jeg-personen er alene med seg selv på en mørk pub, eller sammen med en faktisk person ved navn Georg. Er dette jeg-personens samvittighet? Eller, er han alvorlig psykisk syk? Det vi får vite er at jeget er alene om dommen over seg selv, sine egne valg og handlinger. Vi får føle på angeren og resignasjonen i det øyeblikket det er for sent å ta tiden tilbake. I det det er for sent å ta ordene tilbake.

Tittelnovella ”Vennskapets pris” satte dype spor i meg. Midt i den lett ironiske misantropien Askildsen er så kjent for, skildrer novella en sterk tro på menneskelige relasjoner. Og på kraften et vennskap kan ha, selv etter mange år uten kontakt. To venner treffes igjen etter mange års fravær. De deler en middag. Mangel på kommunikasjon under måltidet skaper dyp frustrasjon for jeg-personen. Vendepunktet kommer da jeg-personen innser båndet de to fremdeles deler: ”Da hun hadde fjernet seg, sa han at det var så lenge siden sist, og at mens han hadde sittet og ventet på meg, hadde han tenkt at det kanskje var for lenge siden og at vi kanskje ikke ville kjenne hverandre igjen, at vi kanskje hadde endret vårt selvbilde, for det var jo bare rimelig at vi hadde forandret oss, i hvert fall i forhold til hverandre, siden den gjensidige påvirkningen jo hadde opphørt.” I løpet av de siste renskårne replikkene de to mennene deler i novella, treffer en innsikt jeget (og oss) med stor styrke: de to vennene påvirker hverandre gjensidig, fremdeles. Som om årene imellom aldri hadde eksistert. Ethvert vennskap har en pris. De fleste relasjoner med sterke bånd etterlater dype spor, mer eller mindre bevisst.


View all my reviews

Aldri mer Srebrenica. Hva husker vi, hva glemmes?

En klar formiddag på Bygdøy ble jeg og mine historieelever i VG3 revet ut av en ellers harmonisk, norsk førjulstid. Turen gikk til Holocaust-senteret. Vi skulle overvære undervisningsopplegget "Etter Srebrenica - folkemord og minnekultur" i regi av Den kulturelle skolesekken. Opplegget traff. Skikkelig. En liten uke etter vårt besøk ble kunnskapen vi møtte på HL-senteret smertefull aktuell. Bilder fra et ødelagt Aleppo haglet inn over oss fra alle mediekanaler. Barn uten rettsvern, regjeringsstyrker uten moral. Et internasjonalt samfunn uten handlekraft. Fra skjermene skriker et sårt spørsmål: "Lærte vi ingenting etter Srebrenica?"

Under Bosnia-krigen (1992-1995) erklærte FN at byen Srebrenica var en av seks "sikre soner" i Bosnia-Hercegovina. Byen ble tilfluktssted for tusenvis av flyktninger. 11. juli 1995 tok bosnisk-serbiske styrker kontroll over byen. De drepte rundt 8.000 muslimske menn og gutter i løpet av få dager. FN-styrkene grep ikke inn. Deres lik ble begravet i massegraver. Massakren har i etterkant blitt erklært som folkemord av FNs internasjonale domstol i Haag. Srebrenica-massakren omtales som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie.

Flyktningeleir i Srebrenica, invadert av duer. Elevene 
valgte ut bildet i kraft av sin symbolverdi. 

Hvorfor gjorde ikke FN mer for
å stanse grusomhetene? 

HL-senteret introduserte oss til Srebrenicas uendelig triste historie gjennom en rekke dokumentariske fotografier tatt av den anerkjente, bosniske fotografen Tarik Samarha. Bildene ble tatt under utgravningen av massegravene i 2002 og 2003. Jeg kunne umiddelbart se på bleke, betenkte, storøyde elever at bildene fenget. Dette gjorde vondt, og formidlet historier de ikke var godt kjent med fra før av. Hvorfor ikke? Slo det meg, deretter. Hvorfor er ikke elevene bedre kjent med det største massemordet i europeiske etterkrigshistorie? Svaret er sammensatt. Folkemordet fra 1995 er ferskt, sårene fremdeles friske. Rettsoppgjøret pågår enda. Levde liv lider fremdeles. Det blir ekstra hjerteskjærende da vi i anno horribilis 2016, midt under Syria-krigens største humanitære katastrofe, bevitner ofre for folkemordet fra 1995. De anvender sin ytringsfrihet til å spørre oss om vi husker de utilgivelige feil som ble begått i Srebrenica i møtet med et ødelagt Aleppo. 

People in Sarajevo, itself besieged during the Bosnian War, gathered to
protest at the bloodshed in Aleppo (bbc.no).

Hva husker vi? Hva glemmes? Etter besøket i Shamaras gripende fotoutstilling, tok vår dyktige omviser oss med inn i et praktisk undervisningsopplegg. Historie og minnekultur stod i fokus. Et av spørsmålene vi diskuterte var hva som er årsakene til at vi husker og vet så mye om Holocaust, men mindre om andre folkemord. For eksempel grusomhetene i Srebrenica. Elevene fikk utdelt en rekke bildekort som avbildet sentrale, historiske minnesmerker i vestlig kultur det siste hundreåret. Nesten alle elevgruppene valgte ut avbildninger av porten inn til Auschwitz, og monumenter fra 22. juli 2011, samt 9/11 som de mest sentrale monumentene i vår historie. Selv om de hadde valget mellom mange andre minnesmerker. Øvelsen bekrefter hvor sentralt kollektivt minne er for vår forståelse av fortiden. Og hvordan dette er med på å forme vår tolkning av nåtiden. Den forteller også noe viktig om hvilke verdier vi ønsker å støtte opp om i fremtiden. Hvilke monumenter er spesielt viktige å bevare et minne om i fremtiden?   

Et fotografi fra fortiden kan ha mye definisjonsmakt. Det kan også et historisk narrativ. Som oftest skrevet av seierherrene. Kunne Aleppo ha blitt møtt på en annen måte hvis vi hadde husket mer om hva som skjedde i Srebrenica i 1995? Hvorfor rommer ikke folkemordet under Bosnia-krigen en større del av vår allmenne, vestlige minnekultur? Jeg eier ikke svaret. Jeg vet bare at dette er vanskelig. At det er vondt. Og at vi må møte det med mer historiebevissthet. Med mer kunnskap, og med mindre fordommer. Spesielt i en verden som kaller seg for post-faktuell. Bildet nedenfor var et av Samarhas mest sentrale i fotoutstillingen på HL-senteret. Det har følgende tittel: "1945-1995-2015. Amsterdam. A mother from Srebrenica outside Anne Frank`s house." Konturene av en ny mor, fra Syria, blir synlig. Hun bærer på en fersk, utilgivelig historie. Om noen år står hun kanskje foran samme plansje i Amsterdam, og lurer på hvorfor Anne Frank`s historie fikk bety så mye, mens hennes knapt huskes. Det eneste hun kan håpe på er at hennes historie ikke glemmes like fort.
    

Et døgn etter at vi hadde reist fra Bygdøy denne desemberdagen tikket en rørende og berørt e-post inn i innboksen min. Forfatteren var en av mine kloke elever. Tenk om verdenseliten. De med makt. De som skal beslutte og handle. De som skal sanksjonere i et ødelagt Aleppo, kunne være like reflekterte som henne? 

Hei, Marie

Det var kjempe spennende på Holocaust-museet i går. Hva husker vi, og hva glemmes? Ofte tror man at nyhetene presenterer et bredt perspektiv av hva som skjer i verden, men noen ganger glemmer de å skrive om de pårørende under ulike angrep. Dette er noe jeg merket i går. Selv om folkemordet fant sted i 1995 foregår det en rettsak i dag også. Hvor er journalistene nå, hvorfor skriver de ikke om saken? Noen ganger tenker jeg at nyhetsaviser og nyhetsartikler som VG, Aftenposten, TV2 og mange andre kun gjør en jobb for underholdning. Det at ingen har fått en straff selv etter 21 år er helt sprøtt! Tenk på de kvinnene og barna som mistet sine nære? Hvordan har de det idag? Og lever de fortsatt? Har de det bra eller ikke? Det er så grusomt å tenke på det, at jeg får en klump i halsen av å tenke på de bildene, og at kun 30% av ofrene er identifisert. Dette er noe jeg ikke klarer å akseptere, hvordan er det mulig å leve ett liv uten å vite hvor eller hvordan mannen din og eller sønnen din er? Dette er helt grusomt! Håper du kan ta opp tråden på tirsdag igjen? 

"Hard times are difficult chapters of life, but we been given the wisdom to read them right." 

Mvh 
Sana 

E-posten ble gjengitt med Sanas tillatelse. Og tråden, den tok vi opp igjen på tirsdag. Den kommer til å være en del av min historieundervisningen mange ganger i fremtiden. Aldri mer Srebrenica. 

Lærerhverdag i bevegelse: et slag for den deltidsstuderende lærer!

Det er med et nostalgisk glimt i øyet jeg sitter klar i gymsal 2 i Fredrikkebygget på Blindern denne klare vintermorgenen en fredag i desember 2016. Stolene er like harde som jeg husket dem fra grunnfagsstudiene. Pultene er like firkanta, nervene like klare og kladdearkene like gule. Nytt av nåtiden er digital eksamen. De fleste jeg deler skjebne med sitter klare med forventningsfulle macer. Lydige venter vi på at klokka skal slå 09.00, jeg og de andre som pussig nok ser en del yngre ut enn jeg huska dem for ti år siden. Klokka ni sier macen ifra om at oppgava har åpna seg. Vi kan bruke seks svette klokketimer på å skrive alt vi veit om nordisk litteratur fra perioden mellom 1800-2000. Gitt at oppgavene faktisk treffer. Det gjør de for meg denne dagen. 

For et krafttak! For et blodslit! Tenkte jeg, full av eksamensnerver og søvnmangel uka før. Med stor lærerstilling i videregående skole ved siden av velger jeg, frivillig, å gjennomgå dette. For et privilegium, tenker jeg nå, noen slitne dager etterpå. Som lærer er man i stadig bevegelse. I møtet med glade og våkne elever. I møtet med nysgjerrige og kreative kolleger. I møtet med inspirerende fag. Mitt fag, ditt fag, våre fag - hver dag. Å tilføre fersk kunnskap gjennom videreutdanning gjør at hjulet i lærerhverdagen kan rulle litt fortere. Hvorfor? 

For meg handler det mye om dannelse. Det er en reise jeg ønsker at aldri skal ta slutt. Verken for elevene mine, eller meg selv. Når man han jobba som lærer en stund opparbeider man seg en ganske stor referanseramme. Hver dag møter vi elever og fag med denne referanserammen. Den fungere som en solid grunnmur som åpner opp for at vi kan improvisere. Tillater at vi kan tenke kreativ didaktikk og tilpassa pedagogikk i klasserommet. Den tilbyr trygghet og kontinuitet, og den kan stadig bygges på, bygges ut. Som deltidsstudent ved siden av en lærerjobb kan den samme referanserammen fungere som en stor motivasjon. En slik ramme kan tilby et gjensyn med ny og gammel kunnskap man bare kunne drømme om som purung student. Videreutdanninga åpner for at du kan bringe sammenhenger og refleksjoner inn i klasserommet, som ellers aldri ville ha blitt utfordret. Kanskje ville de ikke en gang ha eksistert? 

Kreativt eksamenskaos hos deltidsstuderende lærer

Mens jeg bruker søndagskvelden på å rydde opp i mitt kreative lesekaos, velutviklet i løpet av mange, lange lesetimer i forkant av eksamen. Tenker jeg på hvordan jeg kan bringe min nyjusterte kunnskap inn i lærerhverdagen. For en reise det siste studiehalvåret har vært! Jeg setter August Strindberg tilbake i bokhylla. Det var så fint å gjenoppdage hans Fröken Julie. Ikke minst gjennom øynene til Strindbergs store inspirasjon, Victoria Benedictsson, og hennes novelle "Ur Mörkret." Benedictsson valgte som ung kvinne å gi tapt for kvinnekampen hun kjempet så modig for med en skarp penn og et varmt hjerte. Budskapet hennes får leve videre i mine klasserom. Det skal også eventyret om den stygge andungen. Ikke bare fordi det illustrerer en stor spennvidde i sjanger og kulturhistorie. H. C. Anderssens "Den grimme ælling" har klare selvbiografiske trekk, og formidler et budskap like aktuelt i dag som i 1843. Troa på menneskers muligheter, uavhengig av klasse og sort. Og troa på at det rettferdige og gode vil skje. At det kan skje. Det bringer jeg med inn i klasserommet. 

Pär Lagerkvist vant Nobelpris i Litteratur i 1951

Midt i ryddesjauen ble jeg fristet til å flytte Lyrikkens liv til et mindre synlig sted i den andre bokhylla. Å pugge jamber og troper kan noen ganger kjennes mindre givende. Samtidig tar jeg med meg en studiereise inn i nordisk lyrikk jeg ikke ville ha vært foruten. Jo visst, jeg har da brukt mye tid på å analysere nordisk lyrikk med elever i norskfaget de siste åra. Både i tradisjonell og moderne språkdrakt. Men å få fordype seg i mestre som Sveriges Pär Lagerkvist og Edith Södergran. Eller Danmarks Rudolf Broby-Johansen og Michael Strunge. Og å få sette dem inn i meningsfulle referanserammer jeg bygger videre på. Det har vært et sant privilegium. For en glede det skal bli å piffe opp lyrikkundervisninga. Deres tekster har et like universelt budskap som alle de norske lyrikerne jeg har oppdaga på nytt gjennom studiet. Tarjei Vesaas har alltid stått høyt i min lærerbevissthet. Men det modernistiske diktet hans "Det ror og ror", skal alltid være med videre i undervisninga mi. Det samme skal Georg Johannesens dikt fra 1966, Jødisk Partisansang. For å nevne noen. 

Tematikken kunne ha vært fra i dag, i går, i morgen.
Litteratur viser opptrådte stier. Bringer mer klarsyn.

Mange av de siste tekstene jeg bærer opp i bokhylla denne kvelden tilhører litteraturens "vinglepettere". Dem finnes det mange av. Peer Gynt er kanskje Norges mest kjente. Løken med alle lagene, men ingen kjerne. Virkelig meningsfullt blir det først når studiene viser vei inn til Søren Kirkegaards karakter Johannes forføreren, i storverket Enten Eller. Da er vi dypt inne i eksistensialismen kjerne. Hva vil det si å være et menneske? Hva vil det si å ta gode valg? Visste Mikkel det, i Kongens Fald? Eller hva med Daniel Braut i Garborgs storverk Bondestudentar? Klarte Peer Gynt til sist å velge seg selv, helt ut? Eller forble han som Johannes forføreren en "kirkegaarsk" estætiker? Mang en rotløs livsnyter vil kjenne seg igjen i Peer, Johannes, Daniel og Mikkel. Også blant mine elever i 2016. Jeg kunne ha fortsatt å nevne i fleng, litteraturen er uendelig, rommer det uendelige. Fosses Morgon og Kveld minner meg om hvordan litteratur åpner stier inn i tabubelagte områder, som døden. Ibsens Dr. Stockmann i En Folkefiende viser veier inn til forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Og mine elever skal ikke være foruten Amalie Skrams humanistiske menneskesyn, formidlet gjennom litteratur skapt for å forme solidariske medmennesker.

Jeg slår altså et slag for den deltidsstuderende lærer, og all den glede og entusiasme det kan bringe med seg. Selv midt i eksamensstria. Dermed har jeg kastet meg ut i en samtidsdebatt med et dypt alvor. Blir lærere bedre lærere av mer utdanning? Og hvordan skal man skape tid til og rom for videreutdanning i en hastig skolehverdag? 

Det var en letta lektor som forlot gymsal 2 i Fredrikkebygget på Blindern litt over 15.00 på fredag. Sinnstemningen min akkurat da var todelt. Jeg var sliten, og litt knisete. Særlig fordi flere av de godt pensjonerte eksamensvaktene hadde frika litt ut, i sympati med oss som satt der foran flimrende mac-skjermer. Vi opplevde (selvsagt) teknologiske komplikasjoner. Men vi kom oss velberga ut på andre siden da snille it-menn og kvinner kom til unnsetning. Deretter følte jeg en enorm takknemlighet. I morgen er rettebunkene der fremdeles, fravær skal administreres, elever skal møte forståelse og nytt fagstoff. Men de møter det med en litt gladere, litt klokere og litt mer motivert lærer. En lærer som kjenner at lærerhverdagen stadig er i bevegelse. 

Ur mörkret by Victoria Benedictsson
My rating: 5 of 5 stars

”För dig har jag varken varit man eller kvinna, bara en levande varelse; och därför kunde du bli min vän. Hade jag i dina ögon varit en kvinna, skulle också du ha föraktat mig.”

Samme år som Victoria Benedictsson skrev "Ur Mörkret" valgte hun å ta sitt eget liv. Benedictsson var en viktig inspirasjonskilde til August Strindbergs "Fröken Julie." Jeg forstår hvorfor Strindberg lot seg inspirere. Dette er en sterk skildring av kvinners stilling i Norden mot slutten av 1800-tallet. Benedictsson fremstår som en modig forfatterinne, med et uendelig poetisk språk, og med en viktig stemme i kvinnekampen hun selv ga tapt for. Anbefales på det varmeste.

View all my reviews