DEN DIGITALE NORSKLÆRERN

Jeg har alltid elsket lukten av bøker. Og da mener jeg helt bokstavelig talt lukten av de fysiske bøkene. Denne lukten assosierer jeg med etablert og bokstavfestet kunnskap, trygghet og muligheter. Med kultur og opplevelser, formidlet mellom to permer på grovt eller fint, tykt eller tynt papir. Som nybakt norsklærer hadde jeg en slags vag forventing om at jeg virkelig kunne fråtse i alle disse bøkene i læringsfellesskapet med elevene, og at jeg stolt kunne proklamere for mine elever den store verdien av å erkjenne og forstå hvorfor også de burde bli glad i lukten av bøker.

 

Men i stedet ble jeg møtt av en mur av elever som pent sagt ikke veldig ofte er i kontakt med bøker. På min skole traff jeg istedenfor en heldigitalisert virkelighet, hvor lukten av svidd tastatur og varme pc-ladere er det nærmeste jeg kommer en fysisk sansing av noe som helst. Her foregår det meste digitalt, og elevene får nærmest sjokk hvis du som lærer foreslår at de faktisk må skrive noe ned for hånd, på et papir!!?

I boken Tekst.no spør skoleforskerne Ture Schwebs og Hildegunn Otnes seg om boka er i ferd med å dø ut? Forsvinner den gamle informasjonsteknologien? I dag bekymrer mange seg for hvorvidt tekstkulturen, og med den den etablerte lese- og skrivekunsten, vil drukne i pc-ens multimodale strøm av bilder, filmer og lyd. Det er da det kan være klokt å minne seg selv på at man må skille mellom boka som lagringsmedium og skriften som kommunikasjonsform (Schwebs og Otnes: 23-4).

Forfatter Jon Bing skrev i 1984 boken Boken er død. Leve boken! Her spådde Bing at boka vil forsvinne, mens teksten vil bestå i digitale former. Samtidig minnet Bing om at det i oldtidens store kunnskapssentrum, biblioteket i Alexandria, ikke fantes en eneste bok. Alt befant seg på papyrusruller, det beste lagringsmediet man hadde da (Schwebs og Otnes: 23-4). Kanskje dette perspektivet kan bidra til å dempe den frykten mange av oss bokelskende norsklærer føler, for teksten som kommunikasjonsform videreføres jo tross alt. Men i nye former, og på nye måter.

Norsklærer i nytt, digitalt farvann

Tekstkompetanse er et overordnet mål i norskfaget. I lærerplanen står det at elevene skal beherske både skriftlige, muntlige, sammensatte og digitale tekster. Og ikke nok med det. Å kunne bruke digitale verktøy regnes i dag som en basisferdighet ved siden av det å kunne lese, regne og skrive, og ligger til grunn i K06. Hvilke krav stiller det til meg som digital norsklærer i det 21. århundret?  

Den digitale norsklærern må ha oversikt over de aller fleste tekstsjangrer og tekstformater i norskfaget, også de digitale tekstene. Digital tekstkompetanse, eller det som på engelsk blir kalt for digital literacy, forutsetter at læreren kan håndtere digitale verktøy for lesing og produksjon av tekster. Særlig fordi at de fleste digitale tekster forutsetter bruk av mediespesifikke virkemidler som hypertekstualitet og mulitimodalitet.

Det finnes mange måter vi som lærere i det nye digitale farvannet kan og bør forholde oss til digital tekstkompetanse. Datamaskinen kan fungere som et bibliotek eller som en erstatning for den gamle læreboka, hvor vi søker etter digitale tekster. Datamaskinen fungerer i høy grad som en erstatning for den gamle skriveboka, hvor vi produserer digitale tekster. Datamaskinen fungerer også som vår nye lesebok, hvor vi leser og analyserer ulike tekster fra ulike tekstsjangre. Sist, men ikke minst fungerer datamaskinen og internettet nå også som en arena hvor vi deler og kommuniserer digitale tekster, i ekte «Web 2.0 ånd».  

Web 2.0 kulturen: endring i lese- og skrivevaner

Og det er kanskje nettopp denne nye Web 2.0 kulturen som er det mest fascinerende med den nye, digitale tekstkompetansen som utvikles i norskfaget. Web 2.0 betegner fremveksten av ulike sosiale medier hvor brukerne selv skaper innholdet og deler med hverandre. Det fører til en mer dialogisk bruk av nettet hvor brukerne både kan jobbe kollektivt og komme til orde individuelt.

En slik internettkultur kan føre til endrede lese- og skrivevaner, sammenliknet med 1. generasjons nettbrukere. Å kunne lese i dag vil si at man har utviklet strategier for hvordan man kan lese og navigere på nett. Å kunne skrive i dag vil si at man, der det er hensiktsmessig, inkluderer digitale verktøy i tekstproduksjonen (Harboe 2010: 11). Sist men ikke minst forutsetter den nye kulturen en helt annet form for digitale deltakelse, hvor elevene blir digitale tekstprodusenter.

Man kan derfor spørre seg om den nye Web 2.0 kulturen forutsetter større krav til tekstkompetanse hos elevene enn tidligere? Dette er et komplekst spørsmål med mange svar. Sikkert er det i hvert fall at elevene i dag deltar i det digitale lese- og skriveunivers på andre måter enn tidligere, og at dette forutsetter norsklærere som engasjerer seg i- og kan undervise elevene i digitalt tekstkompetanse. Gjennom sosiale medier som for eksempel Facebook, Twitter, Blogger og YouTube bidrar elevene til å utvikle dynamiske og dialogiske tekster, som hele tiden er i forandring.

I tillegg er mange av disse sosiale mediene en del av elevenes fritidstekster. Gjennom å lage en bro mellom den tradisjonelle skoletekstkulturen og den digitale, sosiale fritidstekstkulturen kan kanskje den digitale norsklærern nå elevene i en tekstverden de kjenner.  Noen av tekstmediene i Web 2.0 kulturen kan kanskje også brukes til kreativ tekstskaping i norskfaget?

Elevenes digitale tekstkompetanse

Nesodden Videregående Skole var en av de første videregående skolene i Norge som innførte en heldigitalisert hverdag for sine elever på slutten av 1990-tallet ved å supplere hver enkelt elev med datamaskin. Som ny lærer på denne skolen møtte jeg en skolehverdag hvor mange digitale verktøy var godt integrert i lærer- og elevkulturen. Ikke minst gjelder dette for personlig, lærende nettverk (PLN) som It’s Learning.

I min arbeidshverdag er It’s Learning en naturlig del av undervisningen. Her deler vi lærere ideer og ressurser med hverandre og elevene, samtidig som nettverket har åpnet for en helt annen grad av samarbeid, delingsmuligheter og oversikt lærere imellom og elever imellom. Den umiddelbare, positive virkningen av å anvende It’s Learning aktivt viser seg i måten mediet forenkler alle former for kommunikasjon mellom meg og elevene.  Alt undervisnings- og vurderingsmateriell, egenvurderingsskjema og viktig og relevant faginformasjon legges ut på elevenes fagsider. Her har de også full oversikt over ukas undervisning via kalenderen, og mulighet til kommunikasjon med faglærere gjennom hele uka.

Dette har også ført til at vi i høy grad frigjør oss fra lærerboka som rådende og dominerende læringsmiddel, og at digitale, nettbaserte læringsressurser i en mye høyere grad spiller en rolle i skolehverdagen. Her kan jeg nevne i fleng. I norskfaget er det for eksempel helt naturlig å supplere og komplementere læreboka med fagstoff fra sider som NDLA og Panorama. Dette gir oss en større frihet og fleksibilitet, men også et større ansvar for at vi formidler faglig stoff av høy kvalitet til elevene.

Redskap som kan være med på å sikre dette er bland annet digitale delings- og sorteringsverktøy som Scoop It. Jeg legger ut en «Scoop It-boks» på hver av mine klassers fagsider på It’s Learning. Her deler jeg faglige artikler med relevans for temaet vi jobber med som «Scoop It» siler ut fra ulike digitale medier. Slik sikrer jeg at elevene hele tiden har en mulighet til å holde seg oppdatert innenfor fagfeltet, og at stoffet de leser holder en viss faglig kvalitet, eller en viss faglig vinkling.

Som ny norsklærer på Nesodden Videregående har jeg møtt et mangfoldig norskfag, som i høy grad integrerer digital, sammensatt tekstkompetanse i faget. Ved spørsmål om hvilke læringsformer elevene liker best i norskfaget opplever jeg at de ofte svarer prosjekter som inkluderer sammensatte tekster. Det er helt klart at vi her har truffet en nerve som ligger tett opp mot elevenes egne interesser og erfaringer.  Dette gir oss som norsklærere uante muligheter til å integrere tradisjonell og moderne tekstkompetanse i faget, og slik holde elevene engasjerte og motiverte.

I en av norskklassene mine har elevene hele skoleåret skrevet leselogg i et prosessorientert dokument på It’s Learning. Dokumentet åpner for at elevene kan kommentere og lære av hverandres logger, samtidig som eleven kan repetere de delene av romanen de allerede har lest. Gjennom diskusjonsforumet på It’s Learning kan vi underveis i lesingen diskutere relevante og interessante deler av romanen. Slik bidrar det digitale universet til å forbedre og støtte opp om elevenes leseopplevelse.

Det er kanskje særlig i SSP-klassen min i norsk at jeg opplever hvordan elevene nyter godt av å koble det tradisjonelle tekstefaget norsk til det digitale og multimodale tektsfaget norsk. Som en del av VG1 SSP har vi for eksempel analysert dikt gjennom å ta i bruk det digitale presentasjonsverktøyet Photostory, hvor elevene kombinerer lyd, bilde og tekst i dikttolkningen. Som supplement har de arbeidet med en virkemiddelanalyse av diktet som publiseres på It’s Learning via en Powerpointpresentasjon.

Samtidig må jeg innrømme at de virkelig «store», sosiale Web 2.0 mediene ikke i veldig høy grad har vært en del av min norskundervisning. Jeg har nok en innebygget skepsis mot å komme alt for nær digitale medier som involverer elevenes private sfære. På den andre siden har jeg hatt gode erfaringer med å la elevene skrive om egne erfaringer med medier som Facebook og Twitter. Å arbeide slik er også viktig for å fremme elevenes kritiske bevissthet rundt slike medier. Neste skritt for meg som digitale norsklærer kan være å integrere mediene tettere inn i undervisningen. Kan man for eksempel tenke seg at elevene oppretter Facebook-profiler for kjente litterære personer? Eller at de skriver statusoppdateringene sine på nynorsk i en uke. Tanken tåles i hvert fall og tenkes på.  

Som norsklærere kan vi også fremme elevenes digitale tekstkompetanse via hyperaktuelle Web 2.0 fenomen som blogging.  Jeg har opplevd at dette sammensatte mediet engasjerer elevene nærmest uavhengig av hva slags tekstkompetanse elevene har i bagasjen i utgangspunktet. I mine norskklasser på yrkesfag har vi analysert og sammenliknet ulike bloggtyper.  I min studiespesialiserende klasse har vi tatt blogganalysen et skritt videre ved å diskutere hvordan dette mediet bidrar i samfunnsutviklingen. Hva gjør kommersielle og reklamefinansierte blogger med ytringsfrihet og demokratiske prinsipper? Finnes det positive sider ved såkalte rosabloggere? Dette er spørsmål som helt tydelig engasjerer mine elever.  Og som helt åpenbart tilbyr sammensatte svar. I den forbindelse blir det naturlig å spørre seg; er invasjonen av Web 2.0 kulturen utelukkende positivt for norskfaget?

Skal vi «blogglegge» elevene? Web 2.0 kulturens skyggesider

Elevenes læringsprosess er i høy grad en individuell og personlig prosess. Mange er på ulike nivåer og ikke alle har kompetanse, vilje eller muligheter til å dele sin tekstproduksjon med resten av klassen, eller med resten av den digitale verden. Er det riktig av oss som lærere å forlange at elevene for eksempel må publisere skriftlige tekster i en egen blogg som skal vurderes og blottlegges, ikke bare av/for læreren, men også av og for elevene?

Slik jeg ser det har vi som digitale norsklærere et ansvar for å opparbeide oss en bevissthet rundt hva som bør være offentlig, og hva som bør forbli privat i en undervisningssituasjon. Det blir også mer og mer tydelig for meg hvordan elevene selv har mange tanker om hvordan den nye Web 2.0 kulturen visker ut skillene mellom det private og det offentlige. I et kåseri skrevet av to av mine 16 år gamle elever reflekterte de to over sosiale mediers innvirkning på dagens samfunn. I en del av teksten plasseres flere typiske sosiale mediefenomen, som for eksempel rosabloggeren, inn i det norske samfunnet for 200 år siden:

«Tenk deg at du går på eit av torga i Christiana by, for rundt 200 år sidan. Du ser deg rundt, og sukkar for deg sjølv. Til høgre for deg står det ei dame og visar det avkappa brystet sitt framfor ein jublande gruppe menneske, og til venstre ser du ei sjukleg tynn og spinkel jente i stringtruse som fortel framande menn på gata at ho er gravid, samtidig som ho take imot lovord i hytt og pine. Du tar eit par forskremte skritt tilbake, og dultar så borti ein heilt vanleg bonde som står og skjeller ut Noregs konge; verkar det som eit sannsynleg syn? Sosiale media har gitt oss muligheita til å dele våre innarste tankar og meiningar med verda rundt oss. Grensene når det kjem til privatliv blir sakte men sikkert viska bort, og i staden bytta ut med bloggar, Facebook og Instagram. Har det gått for langt?»

Dette er ekstremt, og kanskje overdrevent. Men allikevel ikke. De to elevenes konklusjon var at det kom til å bli verre, mye verre. For meg bidrar et slikt perspektiv til å minne meg på at jeg, i kraft av min lærerprofesjon, har et ansvar for å være bevisst på dette moralske aspektet ved Web 2.0 kulturen. Elevene har rett til å verne om sin egen integritet og sin private tekstproduksjon i en digital og sosial virkelighet. En måte å møtes på halvveien kan kanskje være ved kun å bruke åpne blogger o.l. i tilfeller hvor elevene produserer tekst i gruppearbeid, eller flere sammen. En annen måte er ved å integrere mer begrensede delingsmedium i undervisningen, som for eksempel Google Dokuments.  

Utviskingen av skillet mellom den private og offentlige sfæren i Web 2.0 bringer også andre utfordringer på banen. Jeg opplever i høy grad at mange elever har begynt «å skrive som de snakker». Skriftspråket til elevene er preget av at de leser og produserer egne tekster i sosiale medier av ymse kvalitet. Jeg bruker derfor mye tid på å forklare og veilede elevene til å anvende et mer formelt skriftspråk når de skal skrive tekster på skolen.  Dette er nok en direkte konsekvens av at Web 2.0 er et meget demokratisk «deltakersamfunn» hvor alle, uavhengig av tekstkompetanse, får slippe til med sine tekster og tanker.

Det bringer oss videre til det jeg opplever som en av de største utfordringene som digitale norsklærere (og alle andre lærere) må se i hvitøyet. Vi er i mye høyere grad enn tidligere nødt til å arbeide med å oppøve en kritisk sans hos elevene, som bidrar til at de ikke kopierer og reproduserer informasjon fra internettet helt ukritisk. Senest i dag dukket denne problematikken opp i en av mine klasser. En elev spurte meg hvor mye av romanen han faktisk måtte lese for å bestå den muntlige prøvesamtalen, han kunne jo bare «google» seg fram til svaret allikevel.

Norsklærer Leif Harboe har skrevet mye godt om dette i Norskboka.no. Han skriver blant annet at en viktig del av vårt nye oppdrag som norsklærere er å hjelpe elever til å møte materialet de «finner» på nettet med en sunn grad av skepsis (Harboe: 50). Det betyr at skolefaget norsk i høy grad også må engasjere seg i å etablere en kultur der skriving handler å finne, vurdere og anvende ulike typer kilder. Jeg opplever for eksempel gang på gang at elevene ikke oppgir at de har funnet materialet til en skjønnlitterær analyse på sider som skolforum.com eller daria.no, dermed blir veien kort fra selvstendig produksjon til plagiat. 

Selv om delekulturen og deltakerkulturen som Web 2.0 kulturen medfører har sine skyggesider, har det nye digitale landskapet først og fremst et enormt potensial og må betegnes som en enrom ressurs for den digitale norsklærern og hans eller hennes elever. Den skriftlige kommunikasjonen mellom oss er mer ekspansiv, tilstedeværende og fruktbar enn noe tidligere samfunn har opplevd. Kanskje er det derfor enda mer nødvendig at elevene utvikler en god og kritisk, digitale tekstkompetanse?

På tross av at min egen, lille sorg over at boken som lagringsmedium kanskje er i ferd med å minste sitt grep, kan jeg glede meg over at bøkenes tekst, kultur og kommunikasjon lever videre gjennom digitale lagringsmedia og tekster av ulike slag. Allikevel vil jeg nok personlig alltid elske lukten av de fysiske bøkene. Og som den digitaliserte norsklærern jeg har blitt kan jeg ikke annet enn å undre meg over hvorvidt elevene i det hele tatt vil kunne gjenkjenne lukten av fysiske bøker i vår framtidige, digitale skolehverdag.