En fortælling om blindhed by José Saramago
My rating: 5 of 5 stars

”Det eneste miraklet vi kan utføre, er å leve videre, å beskytte det skjøre livet fra dag til dag, som om det er livet selv som ikke kan se, som ikke vet hvor det skal gå, og kanskje er det sånn, kanskje det egentlig ikke vet det, men har gitt seg over til våre hender etter å ha formet oss til intelligente vesener, og dette er hva vi har gjort med det (…)”

For noen dager siden leste jeg en artikkel i forskning.no som antydet at noe av det verste et menneske kan utsettes for er blindhet. José Saramago følger denne tankerekken helt ut i En Beretning om Blindhet. Og han gjør det med en eleganse som tilhører sjeldenhetene. For meg var dette en av de virkelig store leseropplevelsene. Denne boka rommer alt. Den utgjør en fascinerende fortelling, og kan samtidig forstås som et filosofisk og politiske manifest. I Saramago følger vi to historier om blindhet. Den ene utforsker hva som helt konkret kan skje når menneskene i et samfunn mister en av sine mest sentrale sanser, og blir blinde. I bokstavelig forstand. Vi blir med på en reise inn i de mørkeste avkroker av menneskelig desperasjon. Det blir brutalt, og til tider helt blottet for humanitet og verdighet. I meg fremkalte beretningen de helt store, eksistensielle spørsmålene. Hvordan fungere et menneske som ikke har mer å tape? Hva er kjærlighetens eksistensberettigelse? Hva er ondskap? Og hva skaper håp? Hva skjer med menneskeheten når rammene for alt vi kjenner som sivilisert faller bort? Hva er et menneskeliv verdt?

I Saramagos budskap ligger bokas andre beretning om blindhet. Han forteller om en blindhet som rammer de ignorante. Og de ignorante det er oss, menneskene. Jeg føler meg truffet, uten at Saramago en eneste gang gjennom hele romanen har uttalt at jeg bør føle akkurat dette. Det blir politisk, og det blir filosofisk. Og det blir riktig, riktig vondt. På den ene siden understreker Saramago hvordan de fysiske betingelsene for et menneskes funksjonsdyktighet gjør oss fryktelig sårbare. Vår overlevelse er helt og holdent avhengig av kroppslige og naturgitte rammer. Og de er skjøre. Hjerteskjærende skjøre. På den andre siden kan Saramagos budskap forstås som en overveldende tro på livet og menneskene som lever i det. Vår eksistens er sosialt betinget. Vi er helt avhengig av hverandre. Vi er helt avhengig av planeten vi lever på. Alene er vi ingenting. Blindet for egen menneskehet. Blindet for egne eksistensberettigelse. Men sammen kan vi få til mye, forstå mer, se mer. Det finnes håp i begge Saramagos beretninger om blindhet, slik jeg ser det. Men håpet kommer med en brodd. Den er sterkt samfunnskritisk. Vi må handle før det er for sent. Før vi mister synet for alltid.

”Jeg tror ikke at vi ble blinde, jeg tror vi er blinde, Blinde som ser, Blinde som ser uten å se.”


View all my reviews